Det blir i hvert fall ikke noe samarbeid som vi kjenner det. Det er tillitvekkende at LO og NHO snakker om det, at de gir inntrykk av at de bryr seg om hvordan det går med industrien og renten, arbeidsplassene og eksportinntektene, og fanden og hans oldemor. Det gjør de nok også. Men Norge er ikke lenger et samfunn der de godt betalte toppene, i noen få organisasjoner, kan avgjøre hvordan lønnsutviklingen og levestandarden skal være for store grupper av nordmenn.

Minnene fra 90-tallet

I går var partene i arbeidslivet kalt inn til Statsministerens kontor. Sørgebudskapene fra industrien kommer stadig hyppigere, og bekymringen over det har nådd toppetasjen i Høyblokka. Nå vil den velmenende statsminister sondere mulighetene for å gjøre noe i samarbeid med partene i arbeidslivet, eller LO og NHO, som det også heter. De kan først og fremst bidra med løfter om moderat lønnsvekst, en av flere faktorer som forklarer den svekkede konkurranseevnen til norsk industri.

Det har vært prøvd før, med tidsbegrenset suksess. Spørsmålet er om det overhodet er mulig å sammenlikne dagens økonomiske varsler med krisen vi strevde med på begynnelsen av 90-tallet.

«Solidaritetsalternativet» het det, samarbeidet mellom LO, NHO og regjeringen, som skulle få Norge ut av en av de alvorligste økonomiske krisene vårt ellers så forskånede land har vært i etter krigen.

Etter 20 år med oljefest, og en økonomisk vekst som tilsynelatende var uten topp, kjente også vi etterskjelvene etter det økonomiske jordskjelvet som rammet verden rundt overgangen mellom 80— og 90-tallet.

Vi, som knapt hadde uttalt ordet «arbeidsledighet» siden 30-tallet, sto plutselig, om ikke akkurat til knes i arbeidsledighet - våre venner på kontinentet ville nok følt seg støtt om vi skulle skryte på oss det - så i hvert fall til anklene. Prisene steg, rentene var kvelende høye, og toget av konkurser virket endeløst langt. Det var liten hjelp å håpe på utenfra. Våre handelspartnere hadde det mye verre, og var ikke så opptatt av å handle varer fra for eksempel Norge.

Per Kleppe utformet «solidaritetsalternativet», et samarbeid mellom LO, NHO og regjeringen som skulle bremse lønnsveksten, og som skulle få industrien vår på skinner igjen. Det fungerte da også godt etter hensikten de første årene, og datidens LO-leder Yngve Hågensen er blant dem som har fått en stjerne ved navnet sitt i historiebøkene på grunn av den suksessen.

Men «solidaritetsalternativet» hadde en pris, og det er en av grunnene til at et nytt, lignende alternativ er helt utenkelig nå.

LO mister tyngde

En av grunnene til at årets lønnsoppgjør omtales som dyrt, er at de ansatte i offentlig sektor hadde bestemt seg for å ta igjen forspranget som privat sektor hadde klart å opparbeide seg i alle årene med solidaritetsalternativ. Det var først og fremst de offentlig ansatte, og ansatte i bedrifter uten lokale oppgjør, som sto for solidariteten i de årene. Organisasjonene til de offentlig ansatte har for lengst gitt klar beskjed om at de ikke akter å påta seg noen lignende solidaritetsoppgaver igjen. Det viser litt av svakheten ved alternativet: man kan utsette lønnsveksten i noen år, men så lenge utsettelsen bare rammer noen grupper, hoper kravene seg opp.

I tillegg til at de offentlig ansatte er blitt tøffere i trynet siden sist, har de også fått større innflytelse. LOs posisjon blant arbeidstakerne svekkes for hvert år som går. Mens organisasjonen i 1990 var talerør for en tredjedel av arbeidsstyrken i Norge, representerer den en drøy fjerdedel i dag. Det gir de andre organisasjonene både lyst og mulighet til å heve stemmen i fora der LO hittil har hatt monopol.

Organisasjonen på den andre siden av bordet har til gjengjeld sitt å slite med. Man trenger ikke få komplekser om man ikke forstår hvordan NHO-sjef Finn Bergesen jr. skal klare å oppfylle sine medlemmers ønske om hovedsakelig lokal lønnsdannelse, samtidig som han nå taler varmt for sentralt fastsatte rammer. Det skjønner neppe medlemmene hans heller.

At noen av de mest synlige lederne i medlemsbedriftene hans har bevilget seg vulgært store lønnstillegg de siste årene, hjelper heller ikke på Bergesens slagkraft.

Den tredje parten i spillet, regjeringen, kommer heller ikke unna med en skarve invitasjon til Statsministerens kontor. Det viktigste den kan bidra med er et stramt statsbudsjett, som sammen med en dempet lønnsvekst er det eneste som kan få sentralbanksjefen inn på tanker om lavere rente, og inn på ønsker om lavere kronekurs.

En slags krise

I tillegg til at partene ikke er helt som de var, er ikke omgivelsene deres det heller. Den såkalte krisen som industrien opplever i dag er av et litt annet kaliber enn krisen i 1992. Riktignok øker arbeidsledigheten, men fremdeles er den lav, og arbeidsmarkedet regnes som stramt. Mens det for ti år siden ikke var noe sted å gjøre av den ledige arbeidskraften, er det nok av næringer utenfor industrien som skriker etter arbeidskraft. De har interesse av å kunne betale det arbeidskraften koster for å få den, og er nok lite villige til å solidarisere med industrien for enhver pris.

Konkurransekraften til norsk næringsliv avgjøres av mye mer enn lønnsveksten, og det poenget vet nok fagbevegelsen å bruke. Vi kan derfor belage oss på et nervespill mellom partene, der ansvaret skyves på kryss og tvers over bordet som en ubehagelig stor restaurantregning.

Tankene om et inntektspolitisk samarbeid fremstår som en nostalgisk drøm fra den gang noen få kunne bestemme over de mange. Men spørsmålet er selvsagt hva som er alternativet. Verken politikere eller organisasjoner er komfortable med at industrien, og særlig kompetansen som er samlet der, forvitrer i det tempoet vi nå ser. Det haster med å gjøre noe med det. Det er lov å håpe at samtalene, om ikke annet, fører til en felles forståelse av akkurat det. Men da må flere enn LO og NHO inviteres inn i det aller helligste.

TRINE EILERTSEN