En drøm som hadde sine røtter helt tilbake til begynnelsen av det 19. århundre var realisert. Bergen Billedgalleri hadde opp gjennom årene vært en institusjon i stadig vekst med et dertil voksende plassbehov. Fra 1896 frem til begynnelsen av 60'årene residerte Galleriet i Permanentens øverste etasje. Der hadde Galleriet en rimelig god plass om enn altfor liten til å kunne huse den etterhånden betydelige samlingen som opptok åtte store og mindre saler så vel som et gjennomgangsrom til grafisk kunst

Da den annen verdenskrig brøt ut ble malerisamlingen pakket i kasser og brakt i sikkerhet i Hove Kirke i Sogn. Ved gjenåpningen av Galleriet i 1946 ble der foretatt en ny presentasjon av samlingen, samtidig som publikum fikk stifte bekjentskap med en rekke nyervervelser som var foretatt i løpet av krigsårene.

Disse maleriene hører til hovedverk innen norsk billedkunst. Bergen Billedgalleri hadde nådd den anseelse å kunne bli karakterisert som landets andre Nasjonalgalleri.

For alle dem som hadde opplevd denne utviklingen av Galleriet var det mildt sagt nedslående å møte den sterkt amputerte malerisamlingen igjen som leietaker i Stenersenbygget. På grunn av den sterkt begrensede utstillingskapasiet som var tilgodesett Bergen Billedgalleri måtte mer enn halvdelen av maleriene magasineres.

Fremtidsutsiktene var ikke lyse. Der fantes faktisk ikke en ledig tomt innenfor sentrums grenser som var velegnet til å kunne huse en større skulptur— og malerisamling.

Det er så merkelig her i livet hvordan all ting er underlagt forandringens lover, og det gode og gledelige skjedde at brikkene falt på plass. Slik ble det for Bergens Billedgalleri. Lysverket rømte sin bygning fra 30'årene ved Smålungeren samtidig som bedriftens administrasjonsavdeling ble flyttet til Kokstad. Den prektige, stilrene bygningen er det som i dag bærer navnet Bergen Billedgalleri.

På en tilsynelatende harmonisk måte ble Bergen Billedgalleri nå tilsluttet de allerede eksisterende kulturelle institusjonene som ligger i byens sentrum: Biblioteket, Grieghallen, Rasmus Meyers Samlinger, Kunstindustrimuseet, og Den Nasjonale Scene.

En slik samling av kulturelle institusjoner som Bergen her kan vise til er enestående så vel innenfor som utenfor vårt lands grenser. Fra å fungere som et kontorbygg er det mange og store interne arkitektoniske forandringer som må gjøres før Lysverkbygget kan bli anvendelig som et billedgalleri. Store arbeider med å foreta de nødvendige tilrettelegninger av de nye forholdene har vært foretatt og pågår fremdeles.

Ved siden av alle praktiske og ellers funksjonelle momenter som pågår i denne forandringsprosessen er spesielle omstendigheter som desidert fremtvinger en løsning. Den opprinnelige atkomst til Lysverkbygget er plassert på vestsiden av huset, mot Lars Hillesgate. Atkomsten er anlagt i pakt med den funksjon huset skulle ha den gangen, et administrasjonssenter, med betjeningsekspedisjon for publikum.

I løpet av de siste 70 årene har det skjedd en stor forandring i trafikk mønstre generelt, i Lars Hillesgate i særdeleshet. Fra å være en fredelig bygate er gaten blitt en av de travleste ferdselsårer inn til byens sentrum. Dette medfører høyt støynivå og at merkbart eksosutslipp. I sommer halvåret tjener gaten som går langs bygningen som parkeringsplass for turistbusser.

De overfor nevnte momenter, bygningens forandrede funksjon, og de lite tilfredsstillende eksterne forhold er i seg selv tilstrekkelig til å henlegge atkomsten til et annet sted i bygningen. Samtlige kulturinstitusjoner som omkranser Smålungeren har sin atkomsten orientert mot vannet. I denne situasjonen forekommer det meningsløst at publikum som skal besøke Bergen Billedgalleri blir henvist til en bakdør i Lars Hillesgate.

Den eneste rimelige løsningen i denne saken er at Bergen Billedgalleri gis den samme løsningen som de øvrige kulturinstitusjonene. Den på alle måter mest hensiktsmessige plassen for et nytt ankomstparti er utvilsomt i det kvadratiske midtparti i bygningskomplekset. Den avsluttende rotunden ville gi atkomsten en egen monumentalitet som er verdig den institusjon som benevnes som landets andre nasjonalgalleri. Atkomsten må stå i forhold til de kulturelle verdier Bergen Billedgalleri forvalter.

Jeg retter en henvendelse til kulturavdelingen i Bergen kommune, til styret i Bergen Billedgalleri og til Bergen Billedgalleriets Venner om å finne en positiv løsning for denne saken.

Av Bjørn Kaland

Slik bør inngangen til galleriet bli, mener Bjørn Kaland.
MONTASJE: M. MOLDEN