Jacques Chirac er en borgerlig markering utvidet til en tverrpolitisk. Jean-Marie Le Pen i rollen som fransk president ville ha vært et jordskjelv for borgerlig politikk, Frankrike og Europa og krevd alle tings omstart, også de politiske analysenes.

Chirac vant presidentfinalen som en folkeavstemning om Le Pen. Sosialisten Lionel Jospin hadde skremt færre til Chirac, nå Frankrikes beskytter og gjenvalgt til et embete som verner ham mot korrupsjonsjegere.

I første valgrunde ble Le Pen hjulpet av Chirac og Jospin. Når Systemet holder likeglade velgere i sofaene, merkes det at noen reiser seg for å stemme på folk som Le Pen. Andre runde politiserte franskmennene til noe så sjeldent i dag som et ideologisk valg. I første runde falt Systemet, diskreditert, i andre Le Pen, for ekstrem.

Det politisk-kulturelle establishment og flertallet av alt annet bekreftet enten den franske republikkens verdier ved hjelp av Chirac, som kun en femtedel ville stemme på i første runde, eller høyrepopulismens påstand om Systemets tykke hud. Var det Frankrike som reddet seg eller bare Chirac?

Mot, mot, mot

Le Pen kalles høyrepopulist. Populisme har med folkelighet å gjøre, men flertallet fikk ikke denne populismen. Men den henter velgere mange steder og forstyrrer høyre-venstre-aksen i opposisjon til sentrum-høyre-partiene, de som lager blå bølger. Den ytrer motstanden mot innvandring, markedet og EUs grensesprengning. Utgår reaksjonen av det representative demokratiets krise, politikkens fremmedgjøring nasjonalt og forsterket i avstand til Brussel, blir globaliseringen fremmedgjøringens videste ramme.

Her er forhold også det ytterste venstre angriper, men fløyene skiller lag i synet på flyktninger og innvandrere. Det ytterste venstre hevder å være ekte internasjonalister, ytterste høyre ekte nasjonalister.

Forsvant politikken i byråkrati og marked, overtok protestpartiet det politiske behovet. Le Pen ledet opprøret mot Frankrikes politiske og kulturelle eliter, de bestemmende klasser. «De» mot «oss» var ikke bare innvandrere mot franskmenn, men også politikerne mot folket.

I Nederland tok Pim Fortuyn populismens tema mot de andre partiene, Makten han hevdet overså folket, som hadde temaene, også de tabubelagte, som hverdag: En innvandring som forvandlet landet. Kriminaliteten. Svikt i skoler og helse og omsorg. Også innvandrere støttet homsen Fortuyn, for de kan være mot kriminalitet selv om venstresiden indirekte behandler dem alle som kriminelt belastede. Høyrepopulismen hører vår tid til og kan dertil arte seg ulikt i Frankrike og Nederland.

De snakker om det som opptar folk og sier tingene som de er: Dette er vanlige forklaringer fra protestpartiets velger. I danske Politiken peker den nederlandske sosiologen Paul Scheffer på sammenhengen mellom Fortuyns oppslutning og den offentlige taushet om at den store innvandringen har gitt problemer.

I Norge tok Frp protestene. Det gjør ikke Frp til Nasjonal Fronts søsterparti. I det britiske topartisystemet fanget Margaret Thatchers konservative opp fløystemninger. I Tyskland kan Edmund Stoiber, CDU-CSUs kanslerkandidat i parlamentsvalget i høst, vinne velgere som ønsker strengere innvandringspolitikk.

Utsagnet «Europa går til høyre» har to meninger, at sentrum-høyre vinner valg som normale utslag i det europeiske demokratiet, eller at det man kaller høyreekstreme partier gjør det godt.

Angrep monopolet

Paul Taggart fra universitetet i Sussex ser tilstanden i det representative demokratiet som hovedårsaken til det som også kalles nasjonalpopulismen og tror at populismen forsvinner når tilstanden overvinnes. Fra både høyre og venstre kom opprøret mot de gamle partienes monopoliserende karteller. Jörg Haider angrep den østerrikske topartimakten.

Det er ikke tilfeldig at innvandrere og EU gjøres til fiender, sa Taggart for en tid siden i et intervju med avisen Information. Nasjonalpopulismen skal redde nasjonalstaten fra EU.

Information gjengav også den østerrikske forskeren Anton Pelinka: Denne populismens velgere er gjerne moderniseringstaperne. De frykter et Europa uten grenser og konkurransen fra innvandret arbeidskraft og klamrer seg til skillet «dem»— «oss». Populismen får oppslutning fra folk som før ble plassert til venstre.

Når politikerspråk er et eget språk, blir den forstått som taler begripelig. Taggart og Pelinka fremhever at populismen påvirker ved å tvinge sine tema på de andre, konkurranseutsatte partiene og ved at det moderate høyre blir avhengig av populistiske partier for å danne regjering. Men når populismen blir del av makten som i Østerrike, får antipartiet et identitetsproblem.

Etter gjenvalget lovet Chirac å prioritere franskmennenes sikkerhet, altså vekk med kriminaliteten, for nå skulle parlamentsvalget i juni sikres mot Nasjonal Front, som kan hindre den borgerlige koalisjonen i å oppnå regjeringsflertall.

Stuerene og ren stue

Det er forskjell på populister i den italienske regjeringen ledet av Silvio Berlusconi. Det er et poeng for nyfascistene i Den nasjonale allianse ledet av den meget moderne Gianfranco Fini å fremstå som postfascister. Det ble et poeng for Umberto Bossis Liga Nord, separatistene fra det rike nord, å være Stutum-klart i synet på innvandrere og annet man mislikte.

Selv leder statsminister Berlusconi et parti som plasseres i sentrum-høyre, men først og fremst får regjeringen for ham verdi til politisk imperiebygging i forlengelsen av Berlusconis økonomiske makt. Berlusconi er ikke høyreekstrem, men et ekstremt fenomen.