Naboene har heller aldri fått svar på om de utsetter seg for en helserisiko ved å bo i nærheten av fabrikken i Marikoven. Mange av dem mener kommunen har sviktet sitt ansvar.

BT har kontaktet en rekke myndighetsorganer for å finne ut hva de har gjort for å garantere et sikkert arbeids— og bomiljø i Marikoven. Vi begynte hos Kjell Ove Helland, administrasjonssjef i kommunen, fungerende rådmann, og tidligere mangeårig helse- og sosialsjef.

— Bedriften er underlagt strenge krav til utslipp, og jeg forutsetter at disse kravene blir innfridd. Når det gjelder arbeidsmiljøet er det Arbeidstilsynets og verneombudets ansvar.

Men det er ikke rart at naboene stiller spørsmål, og dette blir et naturlig tema for oss når ledergruppen samles igjen etter ferien, sier Helland.

Han ber oss kontakte kommunehelsetjenesten for å få svar på hvilken hjelp naboene har fått.

Har ikke undersøkt

Christian Redisch Carlsen har vært kommunelege i Askøy siden 1988. I motsetning til andre som har befattet seg med Waardals, har han vært i ansvarlig posisjon sammenhengende de siste femten årene.

Han bekrefter at kommunen ikke har gjort spesielle helse- eller miljøundersøkelser i Marikoven.

— Hvorfor ikke?

— Jeg husker at det kort tid etter at jeg begynte som kommunelege kom en forespørsel om granskning av krefttilfellene i nabolaget. Men kommunen hadde verken kompetanse eller ressurser til å gjøre en undersøkelse. Senere har spørsmålet sporadisk kommet opp igjen, men vi har konkludert med at det ikke var grunnlag for å sette i gang et slikt arbeid.

— Vil dere be om ekstra midler til å gjøre en undersøkelse nå?

— Vi må sette oss ned og diskutere dette, og eventuelt fremme det som en politisk sak. Men det er altså snakk om årelangt arbeid på doktorgradsnivå, sier Redisch Carlsen, som legger til at han er overrasket over sikkerhetsslurvet som nylig er avdekket hos Waardals.

— Dette er forhold som har vært helt ukjente for meg. Det har vært ro der i mange år nå, så jeg ble like overrasket som alle andre.

Fylkeslege Helga Arianson slår fast at denne saken er kommunens ansvar.

— Det er kommunen som skal ha oversikt over forhold som kan ha innvirkning på innbyggernes helse. Det er ikke fylkeslegens oppgave å passe på at kommunen gjør jobben sin, sier Arianson.

— Kan det være aktuelt for fylkeslegen å undersøke om kommunen har oppfylt sine forpliktelser i denne saken?

— Da må først politikerne svare for hva de har gjort, og før de gjør det vil jeg ikke gi noen kommentarer.

Askøy-ordfører Kari Manger sier til BT at hun ikke vil uttale seg så lenge hun er på ferie. Også distriktssjef Kari Birkeland i Arbeidstilsynet påpeker at de mangler ressurser til å slå ned alle kritikkverdige forhold.

— Vi har tjue inspektører som skal dekke hele Hordaland, og det er umulig å reagere på alt. Men jeg skjønner at folk stiller spørsmål ved om vi burde grepet inn tidligere i dette tilfellet.

Skyhøy utslippsgrense

I 1990 fikk Waardals en utslippstillatelse som førte til kraftige protester - og denne gangen var det ikke bare naboene som reagerte.

Vedtaket fra Statens forurensningstilsyn (SFT) ga Waardals lov til å slippe ut 2 milligram seksverdig krom per kubikkmeter luft. Det tilsvarer mer enn hundre ganger så høy konsentrasjon som det tillatte nivået inne i fabrikken.

Den gangen uttalte professor Sverre Langård til BT at han ikke så bort fra at konsentrasjonen av krom kunne bli høyere i nærliggende boligområder enn inne i fabrikken. Saken ble tatt opp i Stortingets spørretime. Etter en ankebehandling i Miljøverndepartementet ble utslippsgrensen halvert - til 1 milligram.

Denne tillatelsen gjaldt helt frem til mai 2000, da SFT foretok en kraftig innskjerping: Fra da av fikk Waardals bare slippe ut 0,06 milligram krom per kubikkmeter luft.

— Burde SFT strammet inn tidligere?

— Det er vanskelig å si. Det var ingen konkret grunn til å mistenke at utslippene førte til helseskader. Men seksverdig krom er et stoff som vi ønsker å ha så lave utslipp av som mulig, sier Trine Berntzen, avdelingsingeniør i SFT.