Kronikk Odd E. Rambøl

— I Bergen er det ingen samlende kandidat, bare krigsherrer, sa sekretæren i LO Bergen, Per Rune Henriksen, i en kommentar da lederstriden i Hordaland arbeiderparti startet. De siste årene har det vært mye stridigheter. Stridigheter mer om personer og posisjoner enn om politikk. I tillegg står vi overfor en ukultur, hvor personer bryter god organisasjonsskikk, for å fremme egne mål.Kanskje kan en gjennomgang av disse avtegne et mønster - et mønster som kan gi grunnlag for en diagnose, og har man en diagnose, så kan det kanskje settes inn behandling som gir håp om bedring.Nå kan det kanskje være noe ambisiøst av undertegnede å forsøke seg på en diagnose, som aktivt partimedlem er jeg en del av "pasienten". Derfor tror jeg neppe det blir enighet om at min "diagnose" er den riktige, men selv det kunne være en utvikling til det bedre. Nå har jeg inntrykk at dagens ukultur, eller "sykdom" - av mange blir oppfattet som en normaltilstand. Det gjelder å lære av historien. Her er en del episoder som etter vanlig organisasjonsskikk, er ukultur i en partiorganisasjon. Alle episodene er tidligere omtalt i pressen. Jeg har konsentrert meg om episoder som har vært målrettede og som har gitt - eller kunne gitt "resultater".Kjell Sørensen og Pål Berrefjord gikk midt i forrige periode ut mot varaordfører og leder for Arbeiderpartiets bystyregruppe, Ole-Jørgen Johannessen. De ville kaste Johannessen som gruppeleder midt i perioden og erstatte ham med Anne-Grete Strøm-Erichsen. Det var regelrett en kniv i ryggen. Samtidig var det et signal om at Johannessen ikke kunne regne med støtte fra AUF og deler av fagbevegelsen ved neste nominasjon.Bengt Martin Olsen trekker seg som medlem av sentralstyret i DNA. Mens styret i Hordaland arbeiderparti hadde styremøte og bl.a. skulle behandle hvem de skulle innstille som nytt sentralstyremedlem fra Hordaland, fikk de melding om at Pål Berrefjord og Sigurd Grytten i pressen hadde lansert Grete Knudsen som nytt sentralstyremedlem fra Hordaland. Hun var ikke uvillig, dermed var løpet kjørt. Partiet valgte organer var spilt ut over sidelinjen. Anne-Grete Strøm-Erichsen sier nei til gjenvalg som leder av fylkespartiet. Beslutningen meddeles lederen for valgkomiteen, Terje Ohnstad, på en fredag. Allerede mandag lanseres Ranveig Frøiland som ny leder for fylkespartiet av tre fastlønte tillitsvalgte i Folkets Hus: Vigdis Ravnøy, Kjell Sørensen og Helge Vaagen. Frøiland sa ja, dermed var det løpet kjørt. Valgkomiteen hadde i realiteten intet valg. Så kommer diskusjonen om utvidelse av bompengeringen - in eller to ringer. I et gruppemøte bestemmes det omtrent enstemmig at man går for to ringer. Ordføreren, Anne-Grete Strøm-Erichsen var ikke til stede på møtet. Vanlig praksis er da at man er bundet av gruppens vedtak. Strøm-Erichsen går imidlertid ut i pressen og varsler at hun er klar til å forhandle med Høyre om en annen løsning. Det forhandles så med Høyre og en avtale lanseres med brask og bram i avisene. Gruppen behandler avtalen, på et ekstra gruppemøte, fra kl. 7.30 til 8.30, samme dag som bystyremøtet. De i gruppen som har mulighet til å møte, har selvsagt ingen annen mulighet enn å akseptere det som blir lagt frem av gruppeledelsen. Det har neppe tidligere skjedd i Arbeiderpartiet i Bergen at en gruppeledelse på denne måten har overkjørt et vedtak i bystyregruppen.Så inngår byrådet/bystyregruppen budsjettforlik med Høyre. I bystyregruppens vedtekter heter det at: "Større saker av økonomisk og/eller prinsipiell karakter skal gruppen forelegge representantskapet til uttalelse." Avtalen inneholdt formuleringer som er i strid med partiprogrammet og er selvsagt også av prinsipiell betydning.Avtalen ble lagt frem for representantskapet som en orienteringssak, etter at den for lengst var undertegnet. Saken var ikke ført opp på dagsordenen i innkallingen - og orienteringen skjedde som siste post på dagsordenen da klokken nærmet seg ti om kvelden. Leder Sigurd Grytten lovte i dette møtet at forholdet mellom bystyregruppen og representantskapet skulle bli tatt opp i representantskapet. Grytten har for så vidt dekning for sine ord. Til årsmøtet foreligger et forslag til vedtektsendring fra styret. Styret vil stryke en setning som sier at representantskapet tar avgjørelser i alle saker som ikke er tillagt partistyret, eller kommunestyregruppen. Isteden vil styret ha inn følgende formulering: "Representantskapet er rådgivende for partiets Bystyregruppe." Altså en klar reduksjon av representantskapets makt og innflytelse. Så kommer innstillingen fra nominasjonskomiteen til Stortingsvalget. Sigurd Grytten er nominert, med delt innstilling på 6. og 7. plass. AUF er så misfornøyd at de sier de vil boikotte valgkampen. Partileder Grytten tar ikke avstand fra AUFs boikott. Etter press og trusler om mistillit, tar han så avstand fra AUFs boikottaksjon. Senere trekker han seg fra listen. Ranveig Frøiland gir 3. januar uttrykk for en viss usikkerhet om hvorvidt hun tar gjenvalg, dermed vil noen kjøre Frøilands vellykkede "kupp" i reprise, nå med Trond Tystad i hovedrollen. Han lanseres og sier seg villig den 5. januar. I samme avis som Tystad lanseres uttaler Ranveig Frøiland at hun sannsynligvis tar gjenvalg. 10. januar kommer meldingen om at hun stiller. Så skulle man tro at folk besinnet seg, å legge opp til en kampvotering mot partiets førstekandidat på stortingslisten ville neppe tjene partiet i en vanskelig valgkamp. Men dagen etter vedtar et flertall i partistyret i Bergen å støtte Tystads kandidatur. Vedtaket skal imidlertid holdes hemmelig, fordi partistyret mener at partilagene har frist til den 15. med å sende inn forslag. Senere forteller Grytten at det ikke var en slik frist. Men det er uinteressant, det er utrolig avslørende for partistyrets holdning til råd fra partiorganisasjonen at de bedriver denne type skinnmanøvrer, for å late som om de tar hensyn til forslag fra partiorganisasjonen. Kan man lære noe av denne oversikten. Jeg mener det er særlig er tre forhold som trer frem.Det første som slår en, er at en rekke aktører er opptatt av å holde beslutningene vekk fra partiorganisasjonen. Det skjer ved at det lanseres egne kandidater i pressen, dermed vil en ny kandidat fremstå som en utfordrer, endog om kandidaten lanseres av valgkomiteen. En annen teknikk er å legge sakene frem for partiorganisasjonen etter at de faktisk er avgjort.Det neste som er verdt å bemerke, er at det later til å være tre aktører på banen: skal vi kalle dem Rådhuset, Folkets Hus og AUF. Disse opptrer så med noe skiftende samarbeidspartnere. De rene partilagene glimrer i stor utstrekning med sitt fravær som initiativtakere i dette spillet, til tross for at det er disse som har hovedtyngden av medlemmene i partiet. For det tredje er det lite politikk, men mye posisjoner og personer striden står om. Det virker som om Rådhuset nå er spesielt opptatt av å sikre seg posisjoner i partiet, i Bergensstyret sitter allerede kommunalråd Tom Knudsen, i tillegg er Heidi Havelin foreslått. Blir hun valgt vil fire av de tre som er valgt av årsmøtet være ansatt som politikere. I fylket er Harald Schjelderup styremedlem, i tillegg er nå kommunalråd Anne-Gine Hestetun og Ole Berrefjord foreslått av partistyret, ingen av disse er foreslått av et eneste partilag. Går disse forlagene igjennom vil det skje en ytterligere maktkonsentrasjon hos yrkespolitikerne (av de nevnte er alle yrkespolitikere med unntak av Berrefjord). Ingen av de tre nevnte aktørene har flertall i partiets representantskap. Antakelig har de ikke engang flertall til sammen. De er avhengige av å hente støtte i partilagene. Spørsmålet er om partilagene er innstilt på å la den utviklingen vi har hatt de senere år fortsette, eller om de selv vil komme på banen.Partistyret burde være dominert av folk fra grunnorganisasjonen, fra partilagene. Nå må partilagene samle seg og stoppe det "trekantspillet" vi jevnlig er vitne til, hvor vi endog har opplevd boikott-trusler, dersom noen ikke vinner frem med sin kandidat.Makten skal ligge i partiorganisasjonen, det er medlemsdemokratiet som skal bestemme.