Effektiv gjennomsnittlig soningstid for drapsdømte i Norge er 7 år i forhold til en strafferamme på 21 år, snittsoning for grov vold er 2,3 år i forhold til en maksimal på 8 år. Dette gir henholdsvis 33 prosent og 29 prosent i forhold til maksimal strafferamme. En dobbeltdrapsmann dømt til 21 års fengsel og 10 års sikring er ute etter 12 år, etter at bare 39 prosent av totalstraff er sonet.

Hva er hensikten med strafferammer når de ikke benyttes ved domsutmåling og/eller i utført soning?

Stortinget lover å se på forholdene og formaner, men intet skjer.

Det er en gåte at domstolene, år ut og år inn, i sak etter sak provoserer og utfordrer. Med referanse til Baneheia-saken bør også maksimalstrafferammen vurdert hevet til 30 år.

Det er ytterst få områder i vårt samfunn hvor både fot— og håndbrems åpenbart er rustet fast som innen strafferett- og soningspraksis.

Det er også uforklarlig at det ikke for lengst er innført minimumsstraff for uprovosert vold (90 dager?) og minimumserstatning til ofrene (kr. 25.000.-)

Vi er provosert av at domstolene tydeligvis ikke fanger opp hva samfunnet nå krever.

Stortinget må vurdere nye strafferammer, sette minimumsgrenser og be domstolene skjerpe seg. Skjer ikke dette får vi skifte ut dommere som «har gått ut på dato» med legdommere.

I forbindelse med stortingsvalget til høsten må velgere stille krav til partiene om langt større oppmerksomhet rundt straffeutmåling og soning.

Vi er lei av at dette blir til selskapsleken «tenk på et tall!»

Knut Rellsmo, Sofiemyr