Alle er ute etter oss, ikke minst Bondevik og hans humørløse regjering. OJ viser det vi alle har ment, at de som blir mobbet, mangler sans for humor, og derfor fortjener å bli mobbet.

Jeg snakker spesielt på vegne av alle oss skapmobbere , som aldri tør å gå ut selv, men som står på sidelinjen og heier. På skolen var det bare noen få som torde mobbe aktivt, men alle vi andre sto og godtet oss. Nå sitter vi og ser på Torsdagsklubben og godter oss, av samme grunn. Og fordi mobbing nå er blitt ikke bare kult, men også kultur (bare spør BTs kulturredaktør og medieviterne, som vet alt), tør vi tre ut av skapet og vedkjenne oss: Jo, jeg er en mobber, og er stolt av det.

Tidligere var det så som så med selvrespekten: Vi kunne ha litt dårlig samvittighet for ofrene, som til og med kunne være så humørløse at de begikk selvmord. Det var selvfølgelig ikke vår feil, men vi likte det likevel ikke. Nå kan vi heve hodet, mobbing er endelig i ferd med å bli respektert (bortsett fra blant lærere og statsministere, men de har aldri hatt humor).

En spesiell takk til Valebrokk og sponsorene Ringnes og Elkjøp, som gir de av oss som ikke duger til annet enn mobbing, en sjanse i livet. Hva skulle vel OJ og Gjertsen ellers funnet på? Begynt som feiere? Godt at noen tør stå imot mobbingen av mobberne. For det er bare én form for mobbing vi ikke liker: den som går ut over oss selv.

BJØRN VASSNES