Av Grace Reksten Skaugen,

Oslo

Jeg var min fars yngste barn. Jeg fulgte en karriere innen vitenskap og flyttet etter gymnastiden til London for å studere fysikk og for deretter arbeide med forskning på Columbia University i New York. Jeg hadde et godt personlig forhold til min far. Jeg var hos ham den siste måneden før han døde 83 år gammel i juli 1980.

Da jeg avsluttet min doktorgrad i fysikk rundt denne tiden og i årene etterpå ble mye tid samtidig også brukt på oppgjørene etter min fars rederivirksomhet i forbindelse med søksmål fra bostyret og andre. Det ble satt sluttstrek for dette for 13 år siden gjennom et forlik med bostyret i 1990.

Jeg har forståelse og respekt for at det kan være ulike oppfatninger om de juridiske spørsmål i et så stort og sammensatt sakskompleks. Tidspunktet for min fars insolvens (pga. fall i skipsverdier) ble avgjørende i konkurssaken og en endret juridisk vurdering av dette kunne gitt et annet utfall. Alt det vesentlige i bobestyrernes innberetninger ble presentert og offentlig kjent i 1991 og har vært beskrevet i tidligere presseoppslag.

En viktig grunn for å inngå forliket var for meg å kunne leve et selvstendig liv som yrkesaktiv uten stadig bare å bli omtalt som «min fars datter».

I perioden etter forliket i 1990 har jeg tatt utdanning innen finans og jobbet innen denne næringen samt at jeg er mor til fire barn. Nå arbeider jeg som styremedlem og konsulent. På grunn av inntrykket som blir skapt av bostyrets rapport gjennom enkelte medier kan jeg forstå at noen nå stiller spørsmål ved meg. Jeg vurderer det imidlertid selv slik at jeg best kan uttrykke hva jeg står for gjennom den kontakt jeg har med kolleger og venner og ved kvaliteten i det arbeidet jeg utfører.

Dersom jeg skal ansettes eller velges til tillitsverv så må valget baseres på mine faglige og menneskelige kvalifikasjoner og bedømmes av dem som skal foreta valget. Om jeg er aktuell som konsulent eller i tillitsverv så skal jeg selvsagt besvare alle spørsmål som er nødvendig i en slik prosess.

Etter å ha levd med spørsmålene omkring min fars rederivirksomhet fra jeg var barn, har jeg etter hvert basert mitt liv på at dette overveiende er historie og avsluttede kapitler. I mitt yrkesaktive liv som voksen har jeg også hatt en klar opplevelse av at man i samfunnet og næringslivet har oppfattet det på samme måten. Når jeg er blitt valgt inn i styrene for store, børsnoterte selskaper har alle vesentlige forhold ved saken om min fars dødsbo og verdiene etter hans virksomhet vært kjent.

Jeg ønsker å fortsette mitt yrkesengasjement for norsk næringsliv — og håper at jeg fortsatt får støtte og tillit til å kunne gjøre det.