DEBATT

Av Ingunn Alver, leder Utdanningsforbundet Hordaland

Overføring av forhandlingsansvaret for lærerne fra staten til kommunene vekker sterke reaksjoner. Med total forakt for elementære spilleregler i arbeidslivet, gir regjeringa en yrkesgruppe på 100.000 mennesker ny forhandlingsmotpart over natta!

Hva er det så vi frykter?

Det er ikke til å legge skjul på at vi ikke er særlig begeistra for KS sin lønns— og arbeidsgiverpolitikk. Det er òg sant at vi er bekymra for langtidsutdanna sin lønnsutvikling i dette systemet.

Men - det handler om langt større og viktigere ting enn om lærerne skal få noen kroner mindre i lønningsposen! Det handler faktisk om utvikling av norsk utdanningspolitikk og velferdsstaten.

For det er slett ikke tilfeldig at dette kommer nå. Victor Norman er ærlig. I forbindelse med hans moderniseringsprogram for offentlig sektor, sier han at det er om å gjøre at offentlig sektor er så liten som mulig. «Hver person ansatt i det offentlige betyr ... én person mindre til næringslivet,» sier han i sin redegjørelse «Fra ord til handling».

Erna Solberg er også ærlig. Når kommunene klager sin nød over dårlig økonomi, svarer hun at det kommer ikke til å bli bedre, tvert imot. Kristin Clemet har gått fram på en annen måte. I stedet for å si rett fram hva hun ønsker, har hun pakket budskapet inn i endeløse referanser til forskning og undersøkelser som viser at skolen ikke holder mål, og at ressursinnsatsen ikke har noe å si for resultatene.

Høyrepolitikk i Norge er lik den markedsliberalistiske strømningen over hele verden. Offentlig sektor skal bli mer lik privat sektor. Resultat teller mer enn mål. Borgerne blir brukere, som skal shoppe i markedet. Viktige sider ved offentlig sektor, som det å ha legitimitet i samfunnet, sørge for at innbyggerne får det de trenger, begreper som rettferdighet og likhet blir tidd i hjel.

Hva har så dette med forhandlingsansvaret for lærerne å gjøre?

Faktum er at de eneste standardene vi har igjen i norsk skole i dag, er minstetimetallet for elevene i hvert enkelt fag - og avtaleverket til lærerne, som utløser timeressurser. Skal lærerne nå forhandle om sine arbeidsvilkår i den enkelte kommune, er det altså fritt fram for helt ulik ressurstildeling til skolen.

Kombinasjonen av nedprioriteringen av hele offentlig sektor og den elendige kommuneøkonomien, gjør at vi har ingen grunn til å tro at satsingen på skolen og lærerne blir bedre ved at KS overtar forhandlingsansvaret. Jeg mistror ikke lokale skoleeieres vilje til å skape en god skole. Men jeg har ingen tro på at den sittende regjering vil gi dem rammevilkår til å klare det.

Ved å gi fra seg forhandlingsansvaret for lærerne, gir staten fra seg kanskje det viktigste styringsverktøyet for norsk skole.

Verden går ikke under om lærerne må forhandle med KS om lønna si. Men framtida for enhetsskolen (som tross Høyres utallige forsøk på å få oss til å tro at det betyr likhetsskolen, alltid har betydd likeverdsskolen), med likeverdige skoletilbud til alle barn, uavhengig av bakgrunn og forutsetninger, er beksvart!