Av stortingsrepresentant May-Helen Molvær Grimstad, KrF

Doping — og jakten på stadig nye fordeler i gråsonene - er dessverre en realitet innen mange idrettsgrener og i mange nasjoner. Det er naivt å tro noe annet.

Dette temaet ble aktualisert da Stortinget behandlet stortingsmeldingen «Idrettslivet i endring. Om statens forhold til idrett og fysisk aktivitet». Barn og ungdom er den viktigste målgruppen for den statlige idrettspolitikken. Nettopp derfor er det av særlig stor betydning hva slags verdigrunnlag idretten bygger på.

Idretten har en klar egenverdi - ungdom skal sparke fotball fordi fotball er gøy, og ikke fordi det er forebyggende. All norsk idrett er dessuten bygd på verdier som medvirkning, engasjement, tilhørighet og fellesskap. Dette har en egenverdi av stor betydning. Frivilligheten er en av de grunnleggende verdiene i idretten, og sånn skal det fortsatt være.

Barn og unge må sammen med sine ledere eie idrettens egne verdier. Og disse verdiene skal ikke være doping, slankepress, fyllefester, sex-press og stadig utprøving av nye måter å nå absolutt lengst på, i strid med kroppens egne behov og naturlige grenser. Også toppidretten må ta konsekvensen av at den er verdiorientert.

Både breddeidrett og toppidrett må være basert på glede, helse, fellesskap og ærlighet. Jeg er fornøyd med å kunne konstatere at idrettens organisasjoner har grepet fatt i utfordringene innen dette feltet, og at det arbeides med å synliggjøre verdiene og spillereglene som er idrettens grunnlag.

Under de åpne høringene på Stortinget 2. februar i år, kom det fram påstander om gråsoner i idretten. Bruken av høydehus, kosttilskudd og slanking er nevnt som eksempler på slike gråsoner. NIF framholdt samtidig at «i doping er det ingen gråsoner». Men NIF skisserer at man i toppidrett står overfor en del etiske dilemmaer. En del av disse etiske dilemmaene vil andre kalle gråsoner.

Jakten på å bli stadig bedre ble også kalt «jakten på fordeler», i den åpne høringen. Det ble videre hevdet at en jakt på fordeler lett er et forstadium til doping, og at slanking og jakten på en lett kropp er en del av samme logikken. Dette kan ende i det absurde hvis man ikke får bedre kontroll med idrettsøvelsene.

Nettopp fordi barn og unge er den viktigste målgruppen for den statlige idrettspolitikken, er det så viktig at idretten representerer en motvekt til juks, prestasjonspress og doping.

Prosjektet «Idrett for trygg oppvekst» er et eksempel på et godt og viktig bidrag til norsk idrettsbevegelse, der en integrerer unger som ikke har det så lett i samfunnet, inn i idrettslaget via støttekontakter.

Bevegelsen «Fotball mot rasisme» er nok et eksempel på at idretten er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder holdningsskapende arbeid.

Det er ønskelig at idretten også kan være et breddeidrettstilbud for voksen ungdom, i en sosial ramme - hvor konkurransemotivet er sjaltet ut.

Sentrumsregjeringen fremmet en frivillighetsmelding som skisserte tiltak for å gi mer midler til frivillig arbeid på grasrotnivå. Dette har gitt resultater, og mange gir positive tilbakemeldinger på at idrettsorganisasjoner på lokalt nivå har fått ny giv og inspirasjon til aktivitet

Til slutt vil jeg ta opp en alvorlig utfordring idretten - i likhet med resten av samfunnet - står overfor. Enkelte opplever dessverre en altfor tett kobling mellom idrettsmiljøet og alkohol. En sentral aktør uttalte nylig at det var fest på hver samling, og at det selvfølgelig ble litt mye alkohol.

Jeg er på den bakgrunn spesielt glad for at en samlet kulturkomité i Stortinget tar avstand fra all bruk av alkohol i idrettslig sammenheng. Det er også svært positivt at Idrettsstyret på eget grunnlag har utarbeidet retningslinjer om alkohol og idrett. Denne holdningen må også avspeiles i arenareklame og utstyrsreklame.

Idrettens idealer er viktigere enn noen gang. Idrettsbevegelsen må være en motvekt til juks, rusmisbruk, doping og «gråsonefordeler». Jeg håper og tror at idretten vil arbeide seriøst med denne utfordringen.