LENGE, LENGE FØR anglo-amerikanske soldater kavet med sandstormen sør for Bagdad og vognkommandørene på panservognene måtte innse at de ikke ville nå frem til Bagdad i går, ble rammene laget for dagens krig i Irak.

Det var lenge før 11. september, og det var lenge før FN startet sine våpeninspeksjoner på det tidlige 1990-tallet.

Det var den gangen en daværende juniorminister i det amerikanske forsvarsdepartementet, i dag viseforsvarsminister Paul Wolfowitz, holdt på å ergre seg grønn over at president George Bush (presidentfaren) i 1991 stanset fremrykkingen mot Bagdad. I motsetning til dagens Bush respekterte pappa Bush FN-sporet.

WOLFOWITZ hadde i 1992 ansvaret for utkastet til en utredning om forsvarspolitikk.

Her trekkes bl.a. opp planer for en invasjon i Irak. Invasjonen skulle sikre adgang til «vitalt råmateriale, først og fremst olje fra Den persiske gulf», og invasjonen skulle forhindre spredning av masseødeleggelsesvåpen og trusler fra terrorisme.

Lyder dette kjent?

Om De mener at dette er noe De har hørt nylig, er dette korrekt. I dag er det en del av USAs Nasjonale Sikkerhetsstrategi. Bl.a. med vekt på forkjøpsangrep og koalisjoner etablert etter behov.

Utkastet som Wolfowitz laget i 1992, ble lekket til New York Times. Da det kom på trykk, ble det oppfattet som så ytterliggående at det måtte omskrives, ifølge Carnegie-stiftelsen for fred i New York. Stiftelsen har nå ryddet i sine arkiver, og har på sine nettsider lagt frem en omfattende dokumentasjon på hvordan såkalte nykonservative som i dag alle sitter i nøkkelposisjoner har klart å få sine kjepphester inn i offisiell amerikansk politikk.

SIDEN HAR DET, for å si det på den måten, gått slag i slag.

I 1996 var Richard Perle, en av de dype tenkere om sikkerhets— og forsvarspolitikk uten offisiell portefølje, med og laget et forslag til ny Palestina-politikk -for den nyvalgte Netanyahu-regjeringen i Israel.

En av konklusjonene:

Bli kvitt Saddam Hussein.

En av medforfatterne var Douglas Feith. I dag nær toppen i Forsvarsdepartementet.

To år senere, i 1998, skrev atten fremtredende konservative brev til president Bill Clinton der de sterkt oppfordret ham til å arbeide for å fjerne Saddam Husseins regime fra makten. Av de mest kjent som i dag finnes i Bush-administrasjonen finner vi Donald Rumsfeld (forsvarsminister), Paul Wolfowitz (viseforsvarsminister) Midtøsten-utsendingen Zalmay Khalilzad og - Richard Perle.

I 2000 kom det så en rapport fra det mange oppfatter som den ytterste høyrefløy i amerikanske politikk om gjenoppbygging av USAs forsvar. Grupperingen som laget denne rapporten hadde basis i det samme miljøet som brevskriverne fra 1998.

Denne rapporten har, fremholder bl.a. Carnegie-stiftelsen, gitt viktige impulser til Bush-regjeringens utenriks- og forsvarspolitikk..

Dette er en politikk som bl.a. åpner for amerikanske baser i Golf-området, selv om Saddam Hussein blir fjernet fra makten. «Fordi», som det heter, «Iran kan bli en like stor trussel som Irak».

DET ER ETTER HVERT vel kjent at forsvarsminister Donald Rumsfeld og hans viseforsvarsminister Paul Wolfowitz så å si fra første dag etter 11. september 2001 tok til orde for et angrep mot Irak.

Utenriksminister Colin Powell, med støtte fra forsvarsstaben, fikk imidlertid forhindret dette i første omgang, men måtte gi tapt da president George W. Bush i sin tale til FNs hovedforsamling i september i fjor omfavnet det vi kan kalle «Wolforwitz-doktrinen».

Og dermed er vi fremme ved sanddynene i utkanten av Bagdad.