Av Finn Langeland

Problemet med å mislike USAs globale opptreden, er at landet gjør en jobb ingen andre kan gjøre. Ikke minste Europas handlingslammelse gjør det maktpåliggende at USA tar et globalt ansvar. Vi vil at USA skal skape fred i Midtøsten, vi bekymrer oss over Nord-Korea. Vi måtte ha amerikansk våpenmakt over hit før vår del av verden ble kvitt despoten Milosevic. Ikke engang på Balkan maktet altså det tannløse Europa oppgaven alene, mer enn et halvt århundre etter annen verdenskrig.

Hva er problemet med Irak? Ikke først og fremst at landets befolkning blir tyrannisert av Saddam Hussein. Ei heller at han har angrepet sine egne innbyggere med gass, gått til krig mot et lite naboland, sendt scud-raketter mot Israel og ifølge britenes statsminister Tony Blair har forbindelser til al Qaida.

Det største problemet er heller ikke at han i mange år nå har holdt verdensorganisasjonen FN for narr, gjennom konsekvent å motarbeide resolusjon på resolusjon. Hovedproblemet med Saddam Hussein er at han i løpet av få år kan ha kjernefysiske våpen, i tillegg til de arsenaler man mener han fortsatt besitter av kjemiske og biologiske sådanne.

Verdenssamfunnet kan ikke tillate at herskere av hans kaliber får et slikt utpressingsmiddel. Det er kortversjonen for hvorfor amerikanere og briter presser på i Irak-spørsmålet. Dersom det blir krig, handler det selvsagt ikke om Iraks olje eller George W. Bushs «revansj» for det faktum at hans far — da han var president - strikt holdt seg til hva man hadde lovet, nemlig å befri Kuwait, og ikke marsjere mot Bagdad.

I den norske debatten fremstilles det som etisk og høyverdig å være mot krig. Gunnar Stålsett og andre biskoper er mot krig, norske «kulturarbeidere» er mot krig, Petter Nome og Erik Bye er mot krig. Særlig er man mot en krig som ikke baserer seg på et entydig vedtak i FNs sikkerhetsråd. Denne form for formal-etikk er misforstått, både i et historisk og et nåtidig perspektiv. De som er mot krig i dag, risikerer at ikke-handling i dag fører til kjernefysisk krig i morgen. Og sporene fra fortiden skremmer:

Folkeforbundet - datidens FN - var hjelpeløst vitne til Hitler-Tysklands aggresjon og Stalins herjinger. Den norske regjering ville instruere Carl J. Hambro til å stemme mot suspensjonen av Sovjetunionen etter invasjonen av Finland. Annen verdenskrig - som reddet anstendighet, frihet og demokrati i verden - ble en nødvendighet etter at Hitler invaderte Polen. Da var begeret fullt, selv for Chamberlain. Det var ikke mange som tok bølgen da britene bestemte seg for å ta et oppgjør med datidens ondskap. Men jobben måtte gjøres, for menneskehetens overlevelses skyld.

11. september er det mest bestialske terroristangrep verden til nå har sett. Mennesker fra 90 nasjoner mistet livet. Bali-bomben tok livet av mer enn 200 uskyldige, minst 10 av dem var fra det nøytrale Sverige. Det er ikke USA, men vestlig sivilisasjon, slik vi kjenner den, som er terroristenes mål. Neste gang kan en bombe gå av i London, Stockholm eller Oslo. Bekjempelsen av den forblindete terrorisme krever ulike virkemidler, også militær styrke og internasjonal etterretning. Uten amerikansk lederskap kan ikke denne krigen vinnes. Uten et Amerika som bryr seg, er verden et vesentlig farligere sted. Det amerikanere vet, men som kyniske europeere ofte overser, er at det faktisk er forskjell på godt og ondt. Ingen kan som amerikanerne, forfølge ondskapen, der den opptrer. Det er en dårlig nyhet for Saddam Hussein og etter hvert også for Kim Jong Il. Men bra for oss andre.

Boken «Bush at War» av Washington Post-journalisten Bob Woodward anbefales. Ganske særlig til dem som måtte mene at George W. Bush er en skyteglad cowboy. I tiden etter 11. september har Bush og hans medarbeidere vist usedvanlig dyktighet når det gjelder å bygge en global koalisjon mot terror. Britene, Russland og Israel har vist seg å være sterkere og mer pålitelige støttespillere enn Tyskland og Frankrike. Uansett har den nåværende amerikanske administrasjon gjort en kjempejobb, også på den diplomatiske arena. Pakistan og mange andre muslimske nasjoner har tatt parti for fred og frihet.

Siste gang Frankrike lekte global krigsmakt, senket de Greenpeace-skipet «Rainbow Warrior». Tyskernes nære historie internasjonalt, er enda mindre å skrive hjem om. Mitt tips er at det neppe blir verken tyskere eller franskmenn vi kommer til å anmode om hjelp, dersom internasjonale terrorister skulle velge Norge som terrormål.