Gjøkungen hakket seg fryktløst inn i reviret til Norsk Designråd, Norsk Arkitekturmuseum og mektige instanser som Statbygg, Miljøverndepartementet og Kommunaldepartementet, forteller Butenschøn selv, i et intervju med Arkitektnytt denne uken.

Etter ti år i direktørstolen forlater han jobben ved nyttår, og har gjort seg visse refleksjoner om hvordan det står til med norsk arkitektur og byplanlegging — eller mangelen på det samme.

Som vanlig når den frittalende direktøren uttaler seg, skjer det med store ord og fakter. «Norge er blitt et rikt, konvensjonelt og ekkelt lite land, der alle de rike er konvensjonelle, småborgerlige og tilbakeskuende og bare opptatt av å samle Tidemand og Gude», sier direktøren, som mener alt var mye bedre før, da landets finanselite hadde mot til å engasjere unge, nyskapende arkitekter som bygde hus som utfordret konvensjonene og skapte forbilder for folk flest. Han minner om Rolf Stenersen, som da han skulle bygge seg hus i 30-årene så muligheten til å utfordre samtidens arkitekter og til å skape noe nytt og dristig ved å engasjere Arne Korsmo. «Mens Hagen og Røkke bruker lafta tømmer og utskårne drager. Det er corny.»

DET VERSTE ER at Butenschønsannsynligvis har rett. Mange penger og dårlig smak synes å være siamesiske tvillinger for Norges finansadel de siste tiårene. Den manglende kulturelle dannelsen i stor deler av norsk næringsliv kan også avleses i de mange private byggeriprosjekter i by og land. Et skoleverk som er så godt som kjemisk fritt for arkitekturutdannelse før høyskolenivå, kan selvfølgelig være noe av årsaken til at god form ikke har status i dette landet. Men likevel bør det være lov å stille høyere estetiske krav til næringslivet.

Ifølge Butenschøn er det ikke mange eiendomsutviklere i Norge som er opptatt av å få frem ny arkitektur. Private utbyggere bruker nesten aldri arkitektkonkurranser og utfordrer nesten aldri nyskapende arkitekter. Det ironiske er at den eiendomsutvikler i Norge som er mest opptatt av å få frem ny arkitektur, samtidig er den mest utskjelte, nemlig Statsbygg, sier han.

DET VIKTIGSTE DEMOKRATIPROSJEKT i dette tiåret er å forbedre det offentlige rom, mener Butenschøn, fordi det offentlige rom er det eneste stedet du møter Den Fremmede, hvor du utfordres i dine konvensjoner. Derfor må vi lage inviterende, åpne plasser, parker og gater hvor samspillet i et flerkulturelt samfunn kan utspilles, mener han og trekker frem byer som Bergen og Kristiansand, som begge har hatt en heldig hånd med utviklingen av byrommet.

DESIGN, INNOVASJON OG KREATIVITET er begrep som blir sett på med mistenksomhet i Norge. Da Norsk Designråd denne uken delte ut en rekke utmerkelser til norske bedrifter for god design, benyttet lederen for det danske innovasjonslaboratoriet Mindlab, Mikkel Rasmussen, anledningen til å komme med et varsku til Norge: Uten større vekt på design, innovasjon og kreativitet, vil ikke Norge være konkurransedyktig om ti år. Det er helt nødvendig at Norge ser på design på en helt ny måte. Design må ikke bli pynt. Tvert imot bør design stå i sentrum for både politikk og næringsliv, mener Rasmussen.

I en undersøkelse utført av MMI i sommer, kom det frem at over 40 prosent av norske bedrifter ikke bruker profesjonelle designere. 30 prosent av disse mener til og med at design er irrelevant for deres bedrift. «Det er svært alvorlig for norsk industris fremtid at mange ledere fremdeles betrakter design som unødvendig pynt», sier Jan R. Stavik i Norsk Designråd.

Et annet mål på innovasjonsevne og -vilje i Norge, kan avleses i statistikkene til World Intellectual Property Organization, som blant annet holder kontroll med innleverte patensøknader. Her utgjør de norske skarve 0,2 prosent og plasserer oss i det nederste sjiktet av OECDs medlemsland. I moderne kunnskapsbedrifter blir ofte tilvirkning, produksjon og sammenstilling sett på som mindre viktig, og kan gjerne utføres av andre eller i samarbeid med andre, mens det vesentlige er at bedriftene selv innehar forsknings-, utviklings- og designkompetanse. Det siste er mangelvare i Norge i dag, noe som igjen reduserer oss til en middelmådig råvareleverandør på mange områder.

KRONPRINSESSE METTE-MARIT er norsk designs høye beskytter. Under en mottakelse i Washington denne uken kunne vi så vidt skimte den unge, norske designeren Torbjørn Andersen i Norway Says (som for øvrig også ble priset for sin nyskapende avisholder denne uken) bak kronprinsessen i den norske ambassaden. Norske media kunne rapportere hjem om at Mette-Marit synes hun har en fantastisk svigermor. Designeren var det ingen journalister som lot til å se.

NORSK FORM RASER mot en pinne de fant i skogen, heter det i en vits om organisasjonen. Det har de all grunn til.