Dette er ikke dagen for å fordele skyld og uskyld. Men det er dagen for selvransakelse. Historien viser at selv de sterkeste, ja, kanskje nettopp dem, ikke makter presset når journalister jakter i flokk. Da er motforestillingene få og konklusjonene ensidige og unisont fordømmende. Journalisters samfunnsnyttige ansvar for å påpeke feil og mangler hos ledere og øvrighetspersoner er soleklar og nødvendig for et demokratisk samfunn. Pressens forhåndsdømming på kommentatorplass, lenge før alle forhold og avveininger er kommet på plass og fordøyd, er langt mer tvilsom. Aviser og tv-kanaler er i ferd med å overta en dømmende rolle som rammer skyldige og uskyldige langt verre enn en dom avsagt av våre domstoler.

Tore Tønnes tragiske død bør medføre at ikke bare pressens folk, men noen hver av oss, foretar en selvransakelse når det gjelder å bedømme og dømme andre uten å tenke på hvordan dette kan ramme og straffe. Kanskje er det nå på tide å ta en diskusjon i aviser og tv-kanaler om tiden ikke er kommet til å gå noe mer varsomt i dørene. Og gi plass for noe større tvil og litt mindre moralsk forargelse og skråsikkerhet når det gjelder å beskrive politikere og andre som sitter i nøkkelposisjoner i vårt samfunn. Det er blitt for enkelt å gi kjeltringstempelet.

Jeg finner det også opportunt å etterlyse venner og kjentes forsvar før det er for sent. Er det feighet som gjør at eksempel tidligere statsminister Jens Stoltenberg og Tore Tønnes regjeringskolleger først nå etter hans død står frem og gir et bilde av avdøde som gir oss avislesere et langt mer nyansert og positivt bilde av personen Tore Tønne enn det pressen tidligere har maktet å gi oss.

Trygve Raaen Nilsen Indre Arna