Hvilket bidrag er det til å heve norske investeringer til forskning og utvikling opp til gjennomsnittsnivået for OECD-landene?

Frps Per Sandberg har i et privat lovforslag foreslått å endre måten overskuddet fra tippemidlene disponeres. I dag får idrett, kultur og forskning en tredjedel hver av overskuddet, som årlig er på rundt 2,4 milliarder kroner.

Mens tilbakemeldingen både fra forskningsmiljøene og fra kulturlivet over hele linjen har vært negativ, har Per Sandberg fått i hvert fall én viktig støttespiller: Aps tidligere forskningsminister Trond Giske.

Politikeren som inntil i høst hadde ansvaret for å få tyngde og fart på forskningen i Norge sitter nå i Stortingets kulturkomité. Nå brenner han så sterkt for korps og ballplasser at han tydeligvis allerede har glemt hva han brant for i september.

Selvsagt unner også vi kor, amatørteatergrupper og idrettslag gode vilkår, men at dette skal skje ved at man fjerner en viktig, sikker finansieringskilde til forskning henger ikke på greip. Det burde også den tidligere forskningsministeren se.

Trond Giske sier Ap vil stille ufravikelige krav om at forskningen skal kompenseres krone for krone for tapet partiet nå har tenkt å påføre sektoren. Det låter som et krav som mangler realpolitisk fundament. En så dreven politiker som Trond Giske kjenner både til sitt eget partis nåværende styrke og til hvordan det lett går med politiske løfter for flere budsjettår frem i tid. Vi tør minne den tidligere forskningsministeren og nåværende kulturentusiasten om at det lenge har vært tverrpolitisk enighet om å heve norske forskningsbevilgninger opp på — og helst forbi - gjennomsnittet i OECD. Likevel ligger Norge altså fremdeles etter. Og sjansen for å nå målet øker ikke av at man i tillegg til den milliarden som kreves av friske penger i året frem til 2005 skal finne rom til de 800 millionene som den forunderlige alliansen av Ap og deres venner i Frp nå ønsker å fjerne.

Giske opplevde i den tiden han satt med regjeringsansvar for forskningsbevilgningene hvor vanskelig det var å nå de ambisiøse målene han satte seg. Hva er det som får ham til å tro at han skal få hevet bevilgningene nå, som vanlig medlem i Stortingets kulturkomité, når han ikke lyktes som ansvarlig statsråd for sektoren?

Trøsten, både til Giske og til norsk forskning, må være at det ikke er noen skam å snu. Og at det heldigvis fremdeles er tid til å gjøre nettopp det.

Av Kolbjørn Hagen,

leder Norsk Forskerforbund