kronikk ARNT STEFANSEN

Det er et sørgelig faktum: EU-toppmøtet i Gøteborg sist helg vil først og fremst bli husket for voldsscenene som preget byens gater. Et tusentall profesjonelle bråkmakere og en dårlig rustet politistyrke preget det internasjonale mediebildet. Viktige drøftinger om Europas fremtid kom i annen rekke. Men la det være sagt med en gang, pøbelen i Gøteborgs gater representerer ingen andre enn seg selv. Deres handlinger påkaller bare ett svar: Resolutt handling fra EU-landenes myndigheter for å hindre at dette skjer igjen.

Men bak voldsmennene var det titusener andre som markerte seg i Gøteborgs gater. De hadde et helt annet ærend: Å få frem sin politiske uenighet med toppmøte-lederne. De bar paroler mot det nye EU-forvaret, mot globalisering og mot økt overnasjonalitet. Deres budskap bør lyttes til, fordi det representerer et hovedproblem for unionen – dens manglende evne til å overbevise den vanlige EU-borger om at organisasjonen er på rett veg.

Vi så det sist under den irske folkeavstemningen om Nice-traktaten for halvannen uke siden. Nok en gang gikk folkets dom i unionens difavør, etter at danskene i fjor høst sa nei til Euro-en. Men Danmark er én ting. At skandinavene ikke er overbegeistret for EU, har de andre europeerne etter hvert vennet seg til. Men at Irland – en mønsterelev i klassen – skulle vende ryggen til en stor og viktig EU-avtale, er verre å svelge. Irene har i alle meningsmållinger sagt et klart ja til EU-samarbeidet, og har ikke markert seg som spesielt negative til den planlagte utvidelsen mot øst. Det skulle da også bare mange, mener mange. Irland har tross alt svært mye å takke unionen for, etter at landet ble medlem i 1973. Den gang var ”Den grønne øya” et fattig land i skyggen av Storbritannia. I dag blomstrer den irske økonomien, og ”Irlands økonomiske under” er et av de store forbildene for de nye landene som nå banker på EUs dør. Likevel sa altså irene nei — til et traktat som er selve rammeverket for den historisk utvidelsen østover. Oppslutningen om avstemningen var riktignok mer enn laber, bare drøyt 30 prosent. Men EU-lederne ser knapt nok dét som en trøst, snarere som er ytteligere bekreftelse på hvor lite EU-folket lar seg begeistre av det myndighetene driver med. ”Når bare hver tredje velger gidder å si sin mening om en av de viktigste avtalene som er inngått i Europa etter den kalde krigen, er noe alvorlig galt”, sa en hoderystende EU-politiker etter folkeavstemningen.

Og irske velgere er så visst ikke de eneste som er i utakt med unionens ledere. Danmark sa altså nei til EUs fellesmynt, Euro-en, under sin folkeavstemning i september i fjor. Og ser vi på undersøkelsene fra EUs Statistikkmyndighet, Eurobarometer, er det grunn til å spørre om det hadde vært mulig å få til noen av unionens store fellesprosjekter, dersom folket rundt om i medlemslandene hadde fått si sin mening.

Når det gjelder EUs mest prestisjetunge prosjekt: Å ta opp inntil 12 nye medlemmer fra øst- og sør-Europa, har lederne støtte fra bare 44 prosent av unionens borgere, mens 35 prosent er motstandere av prosjektet. Aller mest alvorlig er det at EUs tradisjonelle ”kjerneland” Tyskland og Frankrike har flere motstandere enn tilhengere av utvidelsen. De siste tallene viser at bare 35 prosent av franskmennene og 36 prosent av tyskerne støtter EUs prestisjeprosjekt nummer én.

Ser vi på pengeunionen og EUs fellesmynt, Euro-en, er lederne noe mer i takt med folk flest. 55 prosent sier de støtter dette prosjektet, mens 37 prosent er imot. Oppslutningen er størst i Italia, Luxembourg, Belgia, Hellas og Spania, mens tyskerne, finner, dansker, briter og svensker er mest skeptisk. De tre sistnevnte er som kjent heller ikke med i pengeunionen.

Når det gjelder det tredje av EUs storprosjekter de senere årene, forsvarssamarbeidet, er det solid støtte i EU-befolkningene. 65 prosent ønsker det nye fellesforsvaret velkommen, mens 20 prosent er imot.

Undersøkelsene fra Eurobarometer viser også en til dels forbløffende mangel på kunnskap om EU-systemet blant unionens egne innbyggere. Hele 32 prosent sier de aldri har hørt om EUs Ministerråd, mens 30 prosent ikke har hørt om Europadomstolen. Det er også en betydelig mangel på kunnskap om hvordan EU forvalter sine økonomiske midler. Bare 14 prosent av EU-borgerne vet at den største utgiftposten er landbruket, som legger beslag på nærmere halvparten av unionens fellesbudsjett. Derimot tror svært mange at det er byråkratiet i Bryssel som bruker det meste av de nærmere 800 milliarder kronene på det årlige budsjettet. I virkeligheten utgjør lønninger, møtevirksomhet og bygningsutgifter bare 5 prosent av utgiftene.

Kjølig avstand, skepsis og manglende kunnskaper til tross: Fortsatt er det solid støtte til EU-prosjektet som sådan, rundt om i de 15 medlemslandene. Ifølge Eurobarometer er det nå rundt 50 prosent av unionsborgerne som ser EU som et gode, mens bare 14 prosent mener det motsatte. 27 prosent mener Fellesskapet har like mange fordeler som ulemper.

Avstanden mellom ledelse og folk, også kjent som EUs demokratiske underskudd, er et tema som ikke er blitt mindre aktuelt de siste årene, selv om slagordet subsidiaritet – nærhet til borgerne – har stått høyt på Unionens dagsorden det siste tiåret. Europaparlamentet, det eneste EU-organ der medlemmene velges direkte av folket, har fortsatt liten, om enn økende, innflytelse. De store og viktige avgjørelsene blir tatt bak lukkede dører på EUs toppmøter og i Ministerrådet. Og arbeidet i den overnasjonale EU-kommisjonen foregår fortsatt i stor grad uten muligheter for offentlig innsyn. At den samme kommisjonen fortsatt sliter med et klart troverdighetsproblem etter skandalene som rammet den for etpar år siden gjør ikke saken bedre. Den nye kommisjonen, ledet av Romano Prodi, har riktignok satt i gang et omfattende arbeid for å ”rydde opp” i kameraderi, hemmelighetskremmeri og annen ukultur, men dette er åpenbart et arbeid som tar tid.

Et klart steg i positiv retning er de beslutningene som ble tatt i vår om at EU-dokumenter nå skal bli mer tilgjengelig for medier og offentlighet. Vedtaket ble gjort etter et initiativ fra det svenske EU-formannskapet, og innebærer at alle dokumenter i prinsippet skal journalføres.

Men det finns mange unntak fra denne bestemmelsen. Det gjelder blant annet dokumenter som omhandler offentlig sikkerhet, militære spørsmål, internasjonale forbindelser og pengepolitikk. Det er derfor for tidlig å si hvilken betydning den nye åpenhetsloven vil få i praksis.

Alt i alt er det mye å kritisere EU for når det gjelder åpenhet og reell medbestemmelse, og mye av debatten den senere tid har da også dreid seg om hvordan unionen kan utvikles til å bli

mer demokratisk. Forslagene om en direktevalgt EU-president og et Europaparlament med reell innflytelse er viktige innspill i denne debatten.

Diskusjonen om EUs demokratiske underskudd er sentral i den store debatten som nå pågår om unionens fremtid. En utvidelse av unionen med opptil 12 land krever omfattende nytenkning om hele oppbygningen av organisasjonen, og sentrale EU-ledere har i tur og orden kommet med sine visjoner. Sist ut var den franske statsministeren, Lionel Jospin, som la vekt på at det enkelte lands råderett og særpreg må beholdes, selv om samarbeidet blir tettere på mange områder. Den tyske forbundskansleren Gerhard Schröder tok for noen uker siden til orde for en mer føderal løsning, med Kommisjonen som en sterk ”Europa-regjering”, og der EUs Ministerråd blir unionens parlament og lovgivende organ.

Den europeiske union er inne i en av sine mest dynamiske perioder noensinne. Samtidig rår det stor usikkerhet om hvordan organisasjonen vil utvikle seg i årene fremover. En av de største utfordringene blir å ivarta det enkelte lands behov for kontroll over egen fremtid, og samtidig sikre at unionen beholder sin evne til å styre og ta beslutninger. Nice-toppmøtet ble et nesten skremmende eksempel på hvor vanskelig det kan bli å bringe integrasjonen videre. Ingen av toppmøte-detakerne var det minste i tvil om at Storbritannias Tony Blair mente blodig alvor når han slo fast at det var politisk umulig for ham å komme hjem med et vedtak om å oppgi britenes veto i skatte- og sosialpolitikken. Det ble da heller ingen endringer på disse punktene. Og selv om vetoretten ble innskrenket på flere områder, kan ingen være uenig med Kommisjons-president Romano Prodi i at ”det var mer kvantitet enn kvalitet i disse endringene”.

De viktigste og vanskeligste områdene gjenstår altså. Om dem blir striden enda hardere enn den var i Nice. I bunnen av disse betraktningene ligger følgende faktum: EU er i ferd med å støte mot grensene for hva nasjonalstatene kan tåle av integrasjon. Med de store prosjektene som er igangsatt det siste tiåret, har man nådd kjernen for nasjonal suverenitet: Penger, forsvar og utenrikspolitikk. Hver ny avståelse av suverenitet blir stadig vanskeligere. Samtidig har det skjedd lite med selve oppbyggingen av organisasjonen. Institusjonene fungerer i stor trekk slik de gjorde da tallet på medlemsland var seks. Nå er det altså femten. Om få år er tallet trolig over tjue. Det betyr at beslutningsprosessen må bli mer effektiv, og at størrelsen på EU-kommisjonen må holdes innenfor visse rammer – hvis ikke organisasjonen skal bli handlingslammet. Det innebærer at alle medlemsland må fortsette å gi fra seg makt og innflytelse til fellesskapet. Hvor lenge grasrota i den europeiske unionen er villig til å være med på den ferden er et åpent spørsmål.