En av de ferskeste av arten ble nylig presentert av statsminister Bondevik. Han hevdet at holdningen mot krig uansett FN-vedtak legitimerer den posisjonen den skulle bekjempe, nemlig USA-trusselen om å gå inn for krig uansett vedtak. Dette er imidlertid en logikk som medfører en helt umulig etisk presedens, der det å være mot krig uansett, er moralsk likestilt med å være for krig uansett. I et slikt regnestykke kan moralen strykes på begge sider, og må dermed erklæres for avskaffet. Når standpunktene følgelig bare kan vurderes kvantitativt, er Hitler like god som Gandhi.

Motstanden mot krig, både i Irak og andre steder, bygger på en enkel grunnholdning: Vi ville ikke ønske det om det var oss det gikk ut over. Om vi hadde en forhatt statsleder, et råskinn av Saddam-kaliber, ville vi da godta at en annen nasjon ødela alt vi eide, drepte våre nærmeste, våre venner og slektninger, for å få has på denne ene personen? De som virkelig mener at dette er i sin skjønneste orden, bør straks gjøre rede for slik stedfortredende offervillighet overfor sine venner, om de da har noen. Man kan uttrykke seg på følgende måte overfor dem man hevder å bry seg om: Under gitte forhold, som i Irak, finner jeg det rimelig at du og dine blir drept eller lemlestet av en fremmed makt, dersom det kan bidra til undergang for en person vi begge hater.

Krigsiveren mot Saddams Irak viser at det bare er ett menneske i det landet som betyr noe for oss, og det er Saddam Hussein selv. Alle de andre er uten relevans. I alle fall må de summeres i et kolossalt antall dødsofre før de tillegges vekt overhodet. De fremstår aldri som individer for oss. Og slett ikke som våre jevnbyrdige, mennesker med drømmer og håp, med planer og følelser, og med ett eneste liv på denne planeten. De er bare elementer i en ukjent mengde.

Etter en eventuell «aksjon» vil vi naturligvis ile til med humanitær hjelp. Men å legge blomster på graven til den vi har myrdet, omgjør ikke udåden.

Odd W. Surén