Av Espen Edvardsen,medlem av Arbeidsgruppen for Attac i Bergen

Og vi lever nå engang innenfor et felles språk— og administrasjonsområde, så at det tas sikte på å lage en egen felles norsk avdeling virker både klokt og forståelig

Men selvsagt er ikke alt helt såre vel før den planlagte nasjonale oppstarten torsdag 31. mai. Og etter min mening kan ingen heller forlange at en organisasjon som ikke finnes, skal ha kapasitet til å gjennomføre perfekte forberedelser og sikre at alle beslutningsprosesser blir helt demokratiske. Min hovedkritikk mot prosessen fram mot stiftelsen av Attac Norge til nå er at den har vært svært topptung og Oslo-sentrert. På det forberedende stiftelsesmøtet 1. mars var det i all hovedsak personer fra det nasjonale topporganet i landsomfattende organisasjoner som fikk lov til å være til stede. Og i det interimsstyret som forbereder stiftelsesmøtet torsdag 31. mai er det en stor overvekt av sentralstyremedlemmer og profesjonelle organisasjonsfolk med bosted i Oslo.

Den kan hende at den topptunge «Osloprosessen» er den eneste farbare vei fram mot en stor, legitim landsomfattende organisasjon. Og dokumentene de har levert vitner jo utvilsomt om at det er flinke folk i interimsstyret (se www.attac.no). Men dette kan umulig være argumenter for at interimsstyret og det nasjonale stiftelsesmøte ikke skal være ydmyk overfor det faktum at begge to er resultat av prosesser med vesentlige demokratiske mangler. Den politiske bredden har sannsynligvis vært til stede i prosessen, men den demokratiske dybden og geografiske spredningen har nærmest vært fraværende. Og selvsagt har disse manglene fått konsekvenser. Det mest åpenbare uttrykket for Oslo-sjåvinismen er at man har lagt stiftelsesmøtet til en torsdag i Oslo. Hvem forventer man skal være Attac-medlemmer utenfor Oslo? Forretningsfolk med god råd til flybillett og fleksibel arbeidstid?

Andre og på sikt mer vesentlige utslag av den altfor snevre representasjonen i prosessen fram mot stiftelsen av Attac Norge, er den organisasjonsmodellen man har foreslått. Kort fortalt er modellen nærmest en blåkopi av tradisjonelle nasjonale politiske organisasjoner: Med hovedkontor/sekretariat i Oslo, og et landsmøtevalgt (lands)styre og sentralstyre (arbeidsutvalg). Rett nok har lokallagene formell autonomi, men uten tilgang til medlemspenger og med en sterkt profilert nasjonal ledelse er denne autonomien mildt sagt begrenset. I motsetning til torsdagen for stiftelsesmøtet, så er organisasjonsmodellen noe man fortsatt kan gjøre noe med. Man har fortsatt mulighet til å skape en organisasjonsmodell som er mindre autoritær, flatere og som setter grunnplanet på ulike steder i landet mer i sentrum.

I en tid hvor tradisjonelle nasjonale organisasjoner (for eksempel: partier og fagforbund) i stor grad sliter med medlemstall, oppslutning og gjennomslagskraft, så må det ikke så voldsomt mye mot til for å velge andre organisasjonsmodeller enn dem. Skulle jeg spissformulert meg, så kunne jeg sagt: La oss ikke bygge opp enda en nasjonal støttegruppe rundt enda en mediekåt klikk i de verste delene av hovedstaden. La oss heller bygge en bred, folkelig, demokratisk og konstruktiv bevegelse mot markedsdiktaturet. Jeg sier heller: Et annet Attac Norge er mulig. En annen verden er mulig. Vær med og vis det.