Av Lars Hellestræ, leder Hordaland Europeisk Ungdom

I løpet av 2003 vil EU for første gang ha militær kapasitet. Det vil være folkeavstemning om euro i Sverige, og flere østeuropeiske land vil stemme for å bli medlem av EU. I Norge vil vi måtte akseptere enda flere lover og regler som blir bestemt i Brussel uten å ha noen form for innvirkning på dem. Vi vil til og med ha norske soldater under EU-kommando uten at vi har noen innflytelse over hva disse soldatene skal brukes til.

At den selvråderetten Nei til EU påstår å kjempe for, er en illusjon, blir klarere for hvert år som går. Enten vi vil det eller ikke blir vi påvirket av de store endringene som skjer i Europa. Da har vi to valg. Enten kan vi heise flagget, sette oss på bakbena og innbille oss selv at ingenting som skjer i Europa har betydning for oss. Eller vi kan være konstruktive og engasjere oss aktivt i de store politiske reformene som skjer i Europa. Det gjør vi ved å bli medlem i det organet som tar de store avgjørelser i Europa, nemlig EU. Nyere meningsmålinger viser at stadig flere nordmenn velger det siste alternativet.

Jeg velger nå ikke å ramse opp en rekke økonomiske, demokratiske og populistiske argumenter for EU. Jeg håper derimot at de som tviler på EU-medlemskap, tenker over følgende problemstilling: Hvilken nasjon skal Norge være? Hva skal det stå i historiebøkene om Norge og Europa om hundre år? At Norge var et land som tviholdt på en bisarr form for stolthet, men med en skeptisk holdning likevel måtte akseptere lover, regler, og politiske reformer som de andre landene i Europa kom frem til? Eller skal det stå at Norge var et land som aktivt tok del i de store politiske prosessene i Europa, og på en positiv og konstruktiv måte var med på å skape et fredelig og velstående Europa; et land som var med på å samarbeide til alles beste? Tenk over det.