debatt Thea Økland

I kjølvannet av denne tragiske hendelsen har vi i mediene hørt om enkeltpersoners møte med rasisme over år.

Med all respekt for Benjamin Hermansen og andre fargede medborgere, er også «hverdagsrasisme» mer enn hudfarge. Det er også uvilje mot andre mennesker som ikke faller inn i ens «smak» eller bilde. Mennesker som også kan bli utsatt for diskriminering, intoleranse, sjikane og utestenging. Jeg tenker først og fremst på funksjonshemmede i alle kategorier, dyslektikere, synshemmede, bevegelseshemmede m.m. På mange arenaer og i sosiale sammenhenger kan diskriminering og utestenging også være hverdagskost for disse. I skole— og utdanningssystemet og på arbeidsmarkedet for å nevne noen arenaer.

Når vi nå skal rette blikket fremover, og slå et slag mot «hverdagsrasismen», må vi også rette blikket oppover, og favne om alle som blir utsatt for sosiale overgrep. Det må deles ut roser i form av medmenneskelighet, toleranse og respekt overfor alle minoriteter. For toleranse og respekt er en mangelvare i det norske samfunn. Respekt for enkeltmenneske, og toleranse for annerledeshet, være seg mennesker med annen kulturbakgrunn, eldre eller funksjonshemmede.

Vi har ikke lov å glemme disse etiske normene i vår travle hverdag, men dra dem frem i alle anledninger, og overfor alle. Vi må la barn og ungdom forstå at uten disse mellommenneskelige kjørereglene, kan en komme i skade for å gjøre både seg selv og andre urett. Vi har alle et ansvar i så måte – foreldre, barnehager, skole, arbeidsplasser, politikere og myndigheter.