Det var sågar viktigere med folkeskikk og oppdragelse enn med fag. Jeg blir både sint og lei meg. Sint fordi enda mer oppdragervirksomhet skal over på lærerne. Jeg er sint fordi det foretas en kollektiv ansvarsfraskrivelse når det dreier seg om noe så viktig som å lære våre barn sosial kompetanse. Jeg synes det er forferdelig leit at barn skal ha hjemmet kun som et sted for «bed and breakfast.»

Jeg er enig i at barn trenger opplæring i sosial kompetanse, men ikke i at den utelukkende, heller ikke i hovedsak at dette skal foregå i skolen! Det snakkes om at vi må oppruste skolen og at vi må heve kvaliteten. Norske barn leser dårligere nå enn før. Dette fører til dårligere mulighet til å følge med i andre fag. Hvem skal lære barna å lese? Hvem skal gi barna en faglig kompetanse? Er ikke skolen først og fremst et sted hvor man skal få en basiskunnskap slik at man blir skikket til å lære det man trenger for å mestre jobb og ikke minst livet? Det er et faktum at svært mye av tiden i skolen allerede går med til å lære barn og unge alminnelig folkeskikk. Kostbar tid går med til å drive regelrett oppdragelse istedenfor faglig pedagogikk. Skal vi få en bedre kvalitet på undervisningen, må barna kunne prestere et visst minstemål av folkeskikk når de kommer til skolen. Og ikke minst må barna lære å ha respekt både for hverandre og for de voksne. Det som skremmer meg er at det faktisk er mange foreldre som mener at barna skal lære mer oppdragelse i skolen! Foreldrene er altså ikke i stand til-, eller har ikke tid til å oppdra sine egne barn. Barn trenger at man har tid til å snakke med dem – ikke bare til dem. Samtalen er viktig fordi det er gjennom språket vi utvikler oss. Det er et sørgelig faktum at unge mennesker er i ferd med å få et utarmet språk fordi de ikke har samme mulighet som før til å kommunisere gjennom den gode samtalen. De får ikke utviklet språket på en normal måte. Og det er en kjent sak at den som ikke klarer å uttrykke seg verbalt gjerne slår. Og den som har ordet i sin makt, kommer gjerne lengst. Barn trenger å lære å kommunisere på en konstruktiv måte gjennom språket. Lærer de ikke å uttrykke seg på en hensiktsmessig måte gjennom språket, vil deres mulighet til å utvikle seg emosjonelt og sosialt hemmes. Og for å ha en god samtale trengs ro. Skal barn utvikle seg til harmoniske voksne, må de oppleve at de er verd noe og at vi er villige til å bruke tid til å lytte til det de har å si. Men slik samfunnet er opplagt nå, levnes ikke mye tid til det enkelte barn.

Vil vi ha et samfunn hvor barna blir institusjonalisert fra de er født? Er det samfunnet som skal ha full kontroll over hvordan vi oppdrar barna? Skal ikke foreldrene ha noe å si når det dreier seg om moral— og verdisyn? Hvordan skal barna lære nærhet og kjærlighet til andre? Hvor blir det av de nære båndene mellom foreldre og barn? Enn hva med båndene mellom barn og andre familiemedlemmer?

For at barn skal lære sosial kompetanse, er det viktig at de får oppleve nær kontakt og tillit til signifikante voksne. Det er først og fremst foreldre som skal gi sine barn slik nærhet og trygghet. Derfor må forholdene legges til rette slik at voksne har anledning til å ta seg av barna sine. Har man barn, trenger man tid til dem. Det som synes å være problemet er at vi blir presset inn i et samfunn hvor det å være lykkelig og det å være vellykket henger sammen med det at alle er 100 prosent yrkesaktive. Skal man ha råd til å la barna være med på idrett eller andre fritidsaktiviteter, må begge foreldrene ha full jobb. Hvis foreldrene skal ha kortere arbeidstid for å være hjemme og ta seg av barna, får man ikke endene til å møtes slik at barna kan være med på noe på fritiden. Altså; vi har ikke råd til å ha barn i Norge.

La oss se det i øynene: Samfunnet er lagt opp slik at de som sitter med makten kan bestemme hvordan barna skal oppdras. Det begynner å ligne vel mye på ensretting, og det er jo noe vi nordmenn ikke liker å identifisere oss med. Denne ensrettingen gjør samfunnet til et upersonlig kaldt sted. Det begynner rett og slett å ligne på Platons idealstat hvor alle skulle ha ansvar for alles barn. Man fjerner den nære kontakt mellom barn og foreldre, - og slik fjerner man alt som heter nære bånd. Slik jeg ser det, er det på høy tid å gi mer ansvar og kontroll tilbake til foreldrene. Det er svært betenkelig at vi har et system som legitimerer og oppfordrer til vekst i betydning økt konsum. Vi trenger ikke mer konsum, - vi trenger mer omsorg, spesielt for barna. La barna få foreldrene sine tilbake! Skolen skal i tillegg til å gi faglig opplæring også samarbeide med foreldrene om å gi barna sosial kompetanse, men hovedansvaret for denne sosiale kompetansen bør først og fremst tilhøre foreldrene! Foreldrene skal ikke la det offentlige rom trenge seg inn i det enkelte hjem og hindre mulighet for nærhet, privatliv og forhold til egne barn. Hva er det neste det offentlige skal ha kontroll over?

Av Målfrid Bårdsnes