Hva slags leder trenger vi? En person som kan lytte, få en stor organisasjon til å samhandle til beste for pasientene, som kjenner politikkens og administrasjonens dynamikk, som kan tilpasse organisasjonen besetning og ressurser til pasientenes behov, som har øye for utvikling og endring, forskning og spissfunksjoners betydning ved vårt sykehus.

Må det være en lege? Leger har i kraft av sin utdannelse og yrkeserfaring ofte en fordel, men det kan da ikke være en uomgjengelig betingelse.

Kan vi få inn andre innsiktsfulle personer med initiativ, visjoner, fleksibilitet og evne til å løse nye problemstillinger, er de velkomne. All erfaring ellers i livet viser jo at de som krysser grenser, tar fatt i helt nye oppgaver, kan komme inn med nye fruktbare løsninger i en gammel organisasjon. Ja, jeg tror det kan gjøre godt med en frisk pust, også fra en jordmor. For mine pasienter, mitt fagfelt, mine visjoner og min forskning skal vi lete lenge for å finne en bedre skikket person enn Britt Eide til å lede utviklingen videre.

Avdelingens kvalitet ramler sammen dersom en jordmor er leder, ble det hevdet i et innlegg. Det tror jeg ikke ett øyeblikk på. Kvaliteten faller ved dårlig ledelse enten det er lege eller noen annen. Det har vi nok eksempler på. Men den pågående striden, i ikke liten grad drevet av leger, kan i seg selv fort lede til at sårbare funksjoner bryter sammen.

En avdeling som preges av strid og uoverensstemmelser, legger ikke til rette for konsentrasjon i de vanskeligste oppgavene, innovasjon og utvikling. Som ellers, er personer som driver spissfunksjoner mer ettertraktede på helsemarkedet enn andre, og kan lett finne seg andre arbeidsplasser. For Kvinneklinikken, som i mange år var preget av innavl, vil tap av noen få ressurspersoner få svært alvorlige konsekvenser, og utsikten til å erstatte dem er minimale når en har et slikt miljø å tilby.

Som leger har vi et enestående ansvar for pasienters utredning og behandling. Men til syvende og sist er det samfunnet selv som har gitt oss dette ansvaret. Ser jeg behovet for endringer, ny behandling, revidering av strategi, er det min oppgave som lege å formulere dette så klart og forståelig at de som skal treffe beslutningene i demokratiet får den nødvendige innsikt, enten min umiddelbare overordnede er lege eller ikke.

Kommer en høyt nok opp i beslutningsprosessen, vil det likevel knapt noen gang være en lege som tar avgjørelsen. Slik er nå engang demokratiet. Det vil være en mistillit til mine medborgere å tro at det finnes forhold de ikke kan sette seg inn i.

Kvinneklinikken er for tiden på svært tynn is, og hvordan skal man komme seg bort fra det? I tillegg til at legegruppen må besinne seg, bør også administrasjonen tenke gjennom hva de har gjort galt. For kommunikasjonen og forståelsen har vært mangelvare lenge før stormen kom. Årsrapporten for sykehuset vet å fortelle at antall leger, sykepleiere og spesialpersonell, er uendret de tre siste årene, mens antall ansatte i administrasjonen har vokst betraktelig. Likevel vet mange pasienter mer om arbeidspresset vårt enn administrasjonen gjør.

Nye arbeidsmiljøregler har ikke tatt høyde for mannskaps-behovet, og slitasjen på alle plan er skremmende og pasienter sendes i stort antall til andre sykehus pga. kapasitetsproblemene ved KK. Det er store oppgaver å ta fatt i, raskt, og gode muligheter til å vise godt lederskap fra det voksende lederkorpset på sykehuset. Og hvem skal lede Kvinneklinikken? Ja, det kan godt en jordmor gjøre. Men hun må få mulighetene til å gjøre det godt. Dette står som min personlige mening alene.

Av Torvid Kiserud, professor og overlege ved seksjon for fostermedisin — ultralydlaboratoriet Kvinneklinikken, Haukeland sykehus