Senere i innlegget hevder journalistene at Ankara egentlig hadde et legitimt krav på Nord-Irak (Sør-Kurdistan).

Jeg vet ikke hvilken kunnskap disse journalistene har om kurderne som folk og Kurdistan som nasjon, heller ikke hvilke historiske kilder de benytter seg av når de hevder disse påstandene. Min umiddelbare reaksjon er at dette er journalistikk som tjener som talerør for et inhumant, udemokratisk og undertrykkende regime som Tyrkia, på bekostning av blant annet et undertrykket kurdisk folk.

Både Tyrkia og Irak er relativt unge stater med kunstig trukne grenser, som det selv i dag settes spørsmålstegn ved. For eksempel er historien om det området som i eldgamle skrifter kalles Kurdistan ennå ikke ferdig skrevet. Derfor er Tyrkia i disse dager svært engstelig når kurderne i Nord-Irak (Sør-Kurdistan) rasler litt for mye med lenkene. Når USA nekter Tyrkia å gå inn i Nord-Irak synes det å ha vekket disse journalistenes bekymring. Det Nyholm og Justsen kaller Tyrkias historiefølelse skjuler bare Tyrkias behov for å gjenerobre det omtalte oljerike området i Nord-Irak, som de sier å ville gjøre krav på dersom kurderne får permanent kontroll over byene Mosul og Kirkuk.

De siste 20 årene har kurderne i Tyrkia kjempet en innbitt kamp mot fremmedgjøring, assimileringspress og tyrkisk undertrykking. Tyrkias brudd på selv de mest elementære menneskerettigheter er vel dokumentert i flere menneskerettighetsrapporter, deriblant Amnesty International, Kurdish Human Rights Project, IHD og Human Rights Watch.

Det synes underlig at ikke Nyholm og Justsen føler behov for å nevne Tyrkias interne politikk overfor kurdere, men i stedet uten blygsel legger hele skylden for den 15 år lange krigen og de over 30.000 tapte liv på PKK, som de på provoserende vis kaller kurdiske terrorbander. På denne måten kriminaliserer de kurdiske politiske bevegelser, som faktisk har enorm oppslutning blant store deler av den kurdiske befolkning, også i diaspora. I dette perspektivet fremstår det som helt absurd når Nyholm og Justsen sammenlikner det Tyrkia nå opplever i forhold til Nord-Irak, med følelsene i Norge da tyskerne okkuperte landet. Det synes nærliggende å spørre: Hvem hadde opprinnelig krav på dette territoriet? Hvem okkuperte kurdernes land? Hvis vi snur saken på hodet og betrakter det fra kurdernes synsvinkel ville det i stedet lyde slik: «I bakgrunnen murret en historisk følelse som kunne minne om da tyrkerne okkuperte kurdernes land.»

Tyrkia er en ny betegnelse og den tyrkiske republikken ble dannet i 1923. Før den tid var området, som også omfattet Kurdistan, en del av det ottomanske imperiet. Dette store riket må betraktes som et komplekst rammebegrep. Det besto av ulike nasjonaliteter og etniske grupper som kurdere, arabere, tyrkere og laz. Tyrkerne var bare en del av det etniske fellesskapet. På denne tiden var det vanlig at de ulike folkegruppene ble kalt ved sitt navn, sin etniske bakgrunn og sine geografiske tilholdssteder — ingen etnisk gruppes eksistens ble fornektet, og heller ikke favorisert som følge av sin bakgrunn. Kurdere og Kurdistan var en naturlig del av dette riket.

Nyholm og Justsen, og mange med dem, betegner det nordlige området i Irak for Nord-Irak (Sør-Kurdistan). Ordet Irak betyr på arabisk «et stykke jord ved havet». Helt konkret et geografisk område ved kysten av den nordlige Basra-golfen. Denne geografiske termen ble siden generalisert og utvidet av engelskmennene etter annen verdenskrig. Disse områdene har ingenting med Kurdistans geografi å gjøre. Andre områder derimot - for eksempel oljebyene Kerkuk og Mosul blir i flere kilder omtalt helt konkret som kurdiske byer (kilde: Sami, Semseddin (1889): Den første ty r kiske Encyclopedia i historien: Kurder og Kurdistan, 1889-1898, Istanbul. Bind.V s. 3840-3843. Oversatt fra ottomansk til tyrkisk av M. Emin Bozarslan, 2001).

Selv om det ottomanske regimet også var militaristisk, fundamentalistisk og undertrykkende hersket det som nevnt åpenhet om imperiets komplekse etniske sammensetning. Det var mulig å gi uttrykk for identitet og kultur, noe som avspeilet seg i aviser, bøker, offentlige protokoller og i utdanningssystemet. Etter 1923, da den tyrkiske republikken ble grunnlagt, ble det raskt foretatt en utvisking av de etniske gruppenes kulturelle berettigelse, og en omfattende fornektelsespolitikk ble iverksatt, blant annet å bortforklare det ottomanske rikets politikk overfor ulike etniske grupper.

En av den tyrkiske republikkens doktriner sier som følger: Ett flagg, ett språk, en stat. For å omsette doktrinen til praktisk virkelighet har Tyrkia i 80 år drevet en knallhard assimileringspolitikk. Men Tyrkia vet hvem som okkuperte hvem, de vet at de rike og ressursrike områdene de selv har besatt, og som de nå skuler til i Nord-Irak opprinnelig tilhørte en av verdens eldste sivilisasjoner og kulturområder. Så hvem som har rett på Kurdistan er et spørsmål som ennå ikke er ferdig debattert.

Haci Akman