Nok en gang fikk vi høre om mangel på institusjoner, om manglende midler til drift av nye og om nedlegging av andre, som var for små til å kunne drives lønnsomt! Nok en gang ble det snakket om tilbakeføring til lokalsamfunnet og om at mange kunne hjelpes utmerket med poliklinisk behandling.

Dette er «bla-bla» og ansvarsfraskrivelse. Tilbakeføring til lokalsamfunnet forutsetter nettopp mindre institusjoner på stedet, og for å få poliklinisk behandling, må mange vente så lenge at plagene forverres og noen ganger blir kroniske.

Her er en kortfattet historie om en bror. Etter tre måneders innleggelse ved Dikemark bodde han i en liten institusjon i Geitmyrsveien i Oslo for å få støtte og oppfølging. Han følte seg trygg der og fikk igjen halv stilling på sin gamle arbeidsplass. I Geitmyrsveien var det betjening dag og natt (svært viktig!). De som bodde der, tok del i dagens huslige plikter etter tur.

Så kom sjokket. «Hjemmet» som han fremdeles kaller institusjonen i Geitmyrsveien, skulle legges ned — eller rettere sagt: den skulle disponeres til kontorer med kantine og mulighet for å gå dit og bade og vaske tøy. Han måtte flytte tilbake til sin egen, lille leilighet. Der møtte angsten ham igjen, særlig angsten for å være alene om natten. Angst og ensomhet førte igjen til hallusinasjoner og depresjoner.

Dette er nå mange år siden. Han måtte slutte i arbeid og er for lengst uføretrygdet. Han har gått på medisiner i mange år. Nå er han 65 år. Det ser ut til at han kan få plass på en gård i Lier. Det finnes ikke noe tilbud for ham i den bydelen der han har bodd de siste 28 årene - og før det flere andre steder i Oslo. De psykiatriske pasientene er lite i stand til å tale sin egen sak. De har minimal selvtillit, og de føler sterkt at de er tapere.

I disse nedleggelsestider er psykiatrien absolutt den mest utsatte sektor av helsetjenesten - ved siden av sektoren for fødsel og barsel. Alle sparetiltakene som nå settes i verk, vil neppe lønne seg i lengden. Å «spare seg til fant» kunne de tidligere - og sikkert også nå.

Av Eldbjørg Vassenden