Israel er verdens tyngste ord. Det oser av konflikt; historisk, religiøs og politisk konflikt. Ordet er spekket med følelser, og med linker til en rekke andre ord av den typen som på engelsk kalles triggerwords: Auschwitz, Hitler, Jerusalem, Arafat, Jesus. Si "Israel" i en forsamling av samfunnsinteresserte mennesker hvor som helst, og du vil sanse tordenskyene stige opp mellom hårtustene. For dem som lever midt oppi fortredelighetene oppleves det enda sterkere. Det er ikke rart konflikten synes uten ende. Det er rart noen overhodet er kommet på tanken om at det er mulig å skape fred rundt Israel. Sønnen som budbringer Men noen tenker altså på fred. Vi skal — midt i den nye pessimismen - ikke glemme at statsminister Ariel Sharon bruker sin sønn, Omre Sharon, som budbringer på høyeste nivå. Sharon junior har møtt Yasser Arafat to ganger i det siste. Med det gir Sharon to signaler - eller inntrykk. Det ene er at han ønsker et personlig forhold til Arafat, det andre at han faktisk har en fredsagenda.Det skulle man ellers ikke tro. I løpet av kort tid har Ariel Sharon presentert fire grove provokasjoner.Først raserte Israel en palestinsk husklynge og gjorde mange hjemløse. Det er ikke noe nytt, og som vanlig hevdet Israel at palestinerne hadde ansvaret, at husene var skjold for en militær bunker. Det nye er at husene som ble rasert stod langt inne i området de palestinske selvstyremyndighetene rår over, i landsbyen Khan Yunis i Gaza. Den neste provokasjonen kom like etter. Ariel Sharon gjorde det klart at Israel i en eventuell fredsavtale bare ville godta at palestinerne fikk hånd om maksimalt 42 prosent av Vestbredden, at Israel ikke ville trekke seg tilbake fra noen nybyggerfelt i palestinske områder og heller ikke gi innrømmelser i striden om Jerusalem. Israel vil øke konflikten Den tredje provokasjonen kom da Israel for noen dager siden bombet en syrisk radarstasjon og drepte tre mennesker. Dermed har Israel angrepet et syrisk mål for første gang siden invasjonen i Libanon i 1982. Syriske styrker er satt i alarmberedskap. Ønsker Israel en militær konflikt med Syria?I dette tilfellet var angrepet et svar på Hizbollahs drap på en israelsk soldat noen dager før. Hizbollah har alltid hatt nær kontakt med Syria, og sånn sett er "logikken" bak angrepet i orden. I Midtøsten er det ikke bare Israel som følger Moselovens prinsipp om "øye for øye, tann for tann". Konfliktnivået ble økt ytterligere da Israel i går besatte deler av Gaza. Igjen var det en hevn - denne gangen etter Hamas´ granatangrep på den israelske byen Sderot.Moselov eller ei, det er likevel - tross alt - et spørsmål om hvilket øye og hvilken tann man plukker ut når man skal ut og hevne seg. Med sine aksjoner i det siste viser Israel at regjeringen ikke bare vil balansere. Den vil eskalere.Det er selvsagt ikke tilfeldig, men hva tenker Ariel Sharon på? Israel har gode kort på hånden. Syria er ikke sterkt nok til å svare med samme mynt. Syria må be Hizbollah hevne på sine vegne. Det er flaut i seg selv. Støtte fra Jordan og Egypt sitter også langt inne. Den israelske militærmakten er så stor at ingen araberstater helt tør tenke på en ny krig. Sviktes av araberne Dette er også en del av Yasser Arafats problem. Ikke nok med at han selv begynner å bli gammel og sliten. Og ikke nok med at hans palestinske selvstyre har vært en fiasko, med svak politisk legitimitet, korrupsjon og dype økonomiske problemer. Og heller ikke nok med at den aktive fredsentreprenør Bill Clinton er blitt avløst av en George W. Bush, som sier som Ole Brumm hver gang han aner ufred: "Dette holder jeg meg langt unna!". På toppen av det hele viser det seg med økende tydelighet at også den arabiske verden er i ferd med å la palestinerne i stikken. Alle støtteerklæringer og alle løfter om økonomisk hjelp koker ned til lite eller ingenting.Ariel Sharon kan til og med gjøre narr av Arafat. Jungeltrommenes tale er klar: Palestinerne burde takket ja til fredstilbudet fra Ehud Barak i Camp David og i Taba da de hadde sjansen og da Bill Clinton fortsatt satt ved makten. Nå er det for sent. Nå kan de bare ha det så godt. Dette synet deles også av mange av palestinernes venner internasjonalt. Vold eneste middel Så kan palestinerne selv si at Baraks tilbud ikke var så godt som det så ut til. Barak ville gi 96 prosent av Vestbredden, men de delene jødiske nybyggere allerede hadde annektert - eller stjålet - var ikke med i regnestykket. Og helt siden Israels grunnleggelse i 1948 har jødene spist og spist av land de ikke har krav på, uansett lover og avtaler. Til og med i og rundt den arabiske Gamlebyen i Jerusalem tar jødene det ene huset etter det andre, det ene kvartalet etter det andre. Men palestinerne har lite annet enn døve ører å tale til for tiden. Drømmen om et udelt, bibelsk Stor-Israel lever fortsatt. Kanskje også hos Ariel Sharon. Det kan være et motiv for konfrontasjonslinjen. På den annen side: Jo svakere palestinerne vil stå, jo færre politiske virkemidler de får, jo mer vil de være avhengige av å presse Israel gjennom trusler om vold mot landets innbyggere. Kan Ariel Sharon på lang sikt tilby sitt folk en situasjon av konstant usikkerhet?