Lederen, søndag 02.06.02, er neppe «Samfunnets røst», i en tid da vi skulle søke kunnskap og fast grunn under helsestellet og dets utdannelsesvesen. Motivene er derfor noe uklare, det blandes politisk— og irrelevant samfunnsutvikling inn i bildet. Hvem skal lede hvem? Er et sykehus en hvilken som helst bedrift?

I Bergens Tidende, 06.06.02, stemmer jordmor Tangen i, og gjør ledelsesdebatten til en profesjonsstrid. Kvinneklinikken i Bergen er igjen i fokus. Den har slingret mellom store og små katastrofer i mange år. Årsaken? Dårlig ledelse? En ledelse som dog alltid er indusert av sykehusets sentraladministrasjon. Om jordmor Tangen omtaler en fødestue generelt, kan man forstå og kanskje være enig i noen av hennes synspunkter, men Kvinneklinikken er noe langt mer, og det har man i mange år ikke tatt alvorlig.

Den skal også være ledende i Kvinnesykdommer, og betjene et distrikt på 4- 500.000 mennesker (Hordaland fylke). I dag har KK sviktende behandlingskapasitet - og høyst usikker kompetanse? Nå har Voss, Stord, Odda velvillig avhjulpet så langt de makter. Det stilles endog spørsmål om Kvinneklinikken fortsatt kan klassifiseres i første linje som utdannelsessted for fagområdet «Fødselshjelp og Kvinnesykdommer»ý

Når rollene unaturlig byttes om på en så spesiell medisinskfaglig arbeidsplass som et sykehus og spesialavdeling er, skapes uro og usikkerhet. En slik pålagt 'faglig prostitusjon' med stokking av yrkesansvar og tilhørende oppgaver, virker respektløs og destruerende, og avstedkommer unødige konflikter.

At Bergen er 'nokke for seg sjøl', vet vi, - men må Haukeland sykehus og pasientene lide for det? Hvorfor stiller man ikke de samme krav til leder på Kvinneklinikken som i tilsvarende stilling på Rikshospitalet i Oslo? Er vi annerledes her vest?

Vår kvinneklinikk er langt mer enn en fødestue og et lokalsykehus. Den har vide samfunnsmessige oppgaver for distriktene omkring, for landsdelen, og faktisk for landets faglige miljø, slik det tilkommer en universitetsklinikk. Kun en medisiner av format, langt over gjennomsnittet, gjerne internasjonalt kjent, er i stand til dette. Finner man ikke et slikt lederemne i egne rekker, eller innenlands, vel, - da må man søke utenlands. Dette er vanlig for universitetsklinikker. Hva sier våre europeiske naboer og EØS-avtalen til den aktuelle ansettelse på en universitetsklinikk?? Vil en slik selsom utvikling aksepteres i et felles europeisk legemarked?

Alle bør være interessert i en ledelse med faglig forståelse og innsikt i hva som kreves av en komplisert organisasjon hvis hovedoppgave er å behandle syke, stadig øke kunnskapen om dette (forskning), utdanne helsepersonell og undervise og trene høyt kvalifiserte spesialister (leger).

Om dette miljøet fungerer, da vil også de best kvalifiserte medarbeidere strømme til klinikken, til hjelp og glede for alle ý Den motsatte effekten ryktes fort, svekker rekrutteringen, og senker nivået.

Det er stillet spørsmål om krisen i helsestellet bare er økonomisk betinget? Kanskje er dens årsak like meget slett organisering av sykehusets primæroppgaver? Unødvendig byråkrati har ført til oppsmuldrende forfall - også av gode, hevdvunne rutiner.

En forenklet organisering av sykehusene, med pasienten i sentrum og med vekt på de rette faggruppene på rett sted, tvinger seg frem. Nå synes utviklingen skje i omvendt rekkefølge, dessverre.

Hovedpersonen på Kvinneklinikken, som mot sin vilje er brakt i fokus, kan være en dyktig leder, men hun er blitt et offer for den mentaliteten vi ofte ser. Vi politiserer arbeidslivet, grenser viskes ut i en slags «moderne» norsk tro på at «alle kan gjøre alt»-prosess, - og arbeidsoppgavene flyter derved uten én spesifikk faglig ledelse. Å behandle syke er medisinens domene. Fødselshjelp og kvinnesykdommer er sprunget ut av kirurgiens og indremedisinens tradisjonsrike kunnskapsområde, og legene er bærere av denne kunnskap.

Tenker man kun effekt og «moderne» ledelsesfilosofi, så er det politisk og teknologisk kanskje riktig å la Haukeland sykehus (medregnet Kvinneklinikken) elektronisk ledes fra Oslo - eller Stavanger? I vår dataverden er det fullt mulig, - men er det den type ledelse vi vil ha?

Og for ikke å villede: Man setter ikke for eksempel et kontormenneske, om aldri så dyktig, som sjef for et brannvesen? Like lite som man setter en hotell-fagmann, en vaskerikyndig, eller den suverent beste kokk, til skipper på et turistskip?

Kun en som kan frakte passasjerene trygt, nemlig en kvalifisert sjømann med den totale oversikt og den totale ledelse!

Sykehusene, og universitetsklinikkene spesielt, trenger på samme måte en egnet medisiner, i.e. lege, som intern, faglig miljøskaper og øverste sjef. Denne staker ut kursen, leder og veileder staben av andre kvalifiserte, konsultative medarbeidere.

Han bør ha en suveren delegerende myndighet. Det vil sikre den totale oversikt og beste ledelse, og borge for faglig, optimal kvalitet.

ARNE SKARE, tidligere avdelingsoverlege