Thorbjørn Kaland,

Ekofisk

Som en av de 2 millioner lytterne finner jeg det aktuelt å formidle noen synspunkter om P4. Jeg er en P4-lytter selv om jeg aldri har mitt eget radioapparat innstilt på P4s sendefrekvens.

Ifølge mine egne tall er flertallet av P4-lytterne passive lyttere som i likhet med meg får P4-opplevelsene servert hos frisøren, i drosjen eller i tilfeldige motebutikker man måtte frekventere. Jeg inntar P4-sendingen med den samme begeistring som en passiv røyker i en sky av tobakksrøyk. Til tross for at jeg har fått med meg en del timer av radiokanalens sendetid, vet jeg svært lite om kanalens programtilbud, da det redaksjonelle innholdet normalt er avgrenset til noen sekunders prat mellom pop-sangene. Når jeg lytter til P4 sitter jeg derfor med en viss bekymring for drosjesjåførens eller frisørens retarderende kunnskapsinntak.

Etter at jeg forlot skolebenken har radioen vært en av mine viktigste læremestere. Radioen kan bedre enn noen pedagog banke kunnskap inn i hodet mitt samtidig som jeg utfører andre oppgaver som husarbeid, bilkjøring eller i en rolig stund på jobben. Gjennom radioen blir jeg opplyst om ny og gammel musikk fra opera til jazz, jeg får oppleve gripende teaterforestillinger, naturvitenskap, politiske analyser, bortgjemte reisemål, humor, satire og fremfor alt; nyheter fra inn— og utland formidlet av analytiske journalister. Vel å merke hvis jeg lytter til NRK.

P4-nyhetene blir da til sammenlikning, i likhet med det øvrige programtilbudet deres, et billig alibi, hovedsakelig sitater fra andre nyhetsorganer, som korte avbrekk fra kanalens egentlige formål; popmusikk, reklametekster, og lytterkonkurranser knyttet mot annonsørenes produkter.

De lengste musikkfrie innslagene jeg har hørt fra P4 kom da kanalen ikke fikk fornyet konsesjonen. DJ-kanalens redaktør Rune Brynhildsen karakteriserte hendelsen som «En mediepolitisk skandale uten sidestykke i mediehistorien». Programleder Silje Stang fulgte opp med å be kulturminister Svarstad Haugland «brenne i helvete». Deretter fulgte en annonsekampanje under tittelen «Hvem tar feil - Svarstad eller 2 millioner nordmenn?».

Her påstår P4 at de har 2 millioner lyttere, og dernest at alle disse 2 millioner står mot Svarstad Haugland. Som nevnt er trolig de fleste av de 2 millionene passive ufrivillige lyttere, og jeg tviler på om mange av de aktive P4-lytterne vet hvem Svarstad Haugland er.

Dette bekreftes også ved at de som har uttalt seg offentlig i saken ikke er fortvilte lyttere, men medieforskere og reklamemedarbeidere som kaller P4 en sytete dårlig taper (jfr BT 31.12. og DN 2.1.).

Kulturdepartementets begrunnelse for å gi den riksdekkende radiokonsesjonen til en konkurrerende søker, var at konkurrenten hadde en langt bedre søknad. Det ble henvist til en erklært programprofil bestående av et bredt spekter av programposter, heri smale nisjeprogrammer for særinteressegrupper. Det er faktisk Kulturdepartementets ansvar å ivareta bredden i norsk kultur og påse at denne når ut til alle landets radioapparater.

Når P4 i egen kanal og annonsekampanjer går til personangrep på kulturministeren, skryter de av sin egen dumhet, samtidig som de gir Kulturdepartementet den beste bekreftelse på at P4 ikke er en kvalifisert søker som riksdekkende radioformidler.