Å sette skolen i fokus — det å satse på skolen – har vært populære festtaleemner i alle politiske partiers valgkamp de siste ti–femten årene. Men hver gang – når det har kommet til stykket, og løftene skulle omsettes i praktisk handling, viste det seg å være mye røyk – men lite ild.

Brent politiker lukter ille ...!

Den sittende regjeringen, med en utdanningsminister som har tilnærmet null tillit blant skolens ansatte, synes å ha følgende lykkeformel for kvalitetsheving i skolen: Økt elevtall + større klasser + økte innsparinger + færre lærere gir bedre kvalitet.

SINTEFs evaluering av sentralt initierte frivillige arbeidstidsforsøk i skolen, har tydeligvis ikke gjort inntrykk. Den konkluderer bl.a. slik: «God kvalitet forutsetter motiverte lærere. Det er ikke mulig å tvinge fram bedre kvalitet eller ekstra innsats!»

Jo, synes utdanningsministeren å mene: Ved å skjerpe konkurransen lærerne og skolene imellom, og belønne dem som yter mest og gjør den beste jobben, vil alt gå så meget bedre. Til dette sier den amerikanske psykologen A. Kohn: «Den sikreste metoden for å ødelegge samarbeid – og med det organisasjonens potensial for å utmerke seg, er å tvinge folk til å konkurrere om belønning og anerkjennelse, eller å rangere dem opp mot hverandre!»

Alle vil ha en bedre skole, men få er konkrete når det gjelder hvordan de vil bedre den. SV-leder Kristin Halvorsens invitt til de andre politiske partiene om bli enige før høstens valg om hvor det skal satses (og ikke kuttes), falt på stengrunn. Skoleforslaget ble umiddelbart avvist av de andre partiene.

Kvalitetsheving skal nemlig ikke koste noe.

Snarere tvert imot. Utdanningsministeren snakker utelukkende om kunnskap, kunnskap, kunnskap og fag, fag, fag når morgendagens skole skal formes. Arbeiderpartiet ønsker heldagsskole slik at barnas skoledag passer bedre til en hverdag der det store flertall av foreldre er i jobb. Barneoppbevaring kalles det!

Men ...! Politikernes hovedproblem blir å skape entusiasme for sine visjoner blant dem som er satt til å gjøre jobben. Mange pedagoger har lært at i dette yrket må en være sin egen lykkes smed! Arbeidsgiver viser liten forståelse for å gi personalet nødvendig «påfyll» og etterutdanning. Og skolens rammevilkår er meget stramme – ikke sjelden med inventar og utstyr som selv byens brukthandlere ville hatt problemer med å omsette.

Frihet og utfoldelse er avgjørende vilkår dersom et menneske skal kunne brenne for noe!

Kvalitetsheving i skolen oppnås ikke gjennom lengre skoledag og mer undervisning. Målet nås bare hvis lærerne er oppdaterte, kunnskapsrike og motiverte – og læringsmiljøet (inventar, utstyr og lokaliteter) er av en slik kvalitet at barna blir motivert til å bli værende der. Trivsel kalles slikt, men det begrepet synes svært mange politikere å ha glemt. ... Ikke minst den sittende regjeringen!

JOHN STEFFENSEN, BERGEN