Jeg hører til «bussfolket». Dvs. da jeg ikke har bil og bor noen kilometer utenfor byens sentrum ta jeg buss titt og ofte. Vårt buss-stopp er ved en såkalt gang-og-sykkelvei; slik at når bussen kommer må vi, fra buss-skuret (som i parentes bemerket blir mer og mer forsøplet og over «tagget»), gå de 2–3 meterne for å komme frem til bussen. Disse få meterne kan være livsfarlige! Bussen kommer fra venstre; altså ser man gjerne i den retningen for å se om bussen kommer. Situasjonen kan være slik: Der kommer bussen rundt svingen et stykke borte – man går ut på gang/sykkelveien for å stoppe den – men da er det det nifse – ganske ofte om morgenen i 8–9 tiden (rushtiden) – kan skje: Idet du går ut på fortauet kommer der et fartsfantom fra din høyre side – et vesen ikledd «klistrete» ofte korte bukser, sykkeljakke (?), en hjelm av imponerende tykkelse og størrelse, og «sykkelriktige» briller (som Fantomets) og ofte med skjegg.

Så vidt jeg har kunnet registrere, er det som regel menn i 20–30-årsalderen – på vei til jobb går jeg ut fra – som deltar i dette racet. Ja, for det virker som et race, à la Tour de France eller liknende.

Og da vet vi alle, at det er én ting som gjelder: og det er å komme fortest mulig frem.

For oss stakkars bussreisende er dette svært lite kjekt. Når man i tillegg til skrekken over dette fartsvindunderet som nesten kjører deg ned, og samtidig gleden over å komme frem til bussen med livet i behold, får slengt «dritt» fra dette fantastiske vesenet som øyensynlig ikke tåler hindringer på sin vei – som levende mennesker f.eks. ja, da må jeg si meg hjertens enig i overskriften nå nevnte artikkel i BT: «Bergensere håpløse i trafikken».

Herved etterlyser jeg en presisering (gjerne fra politiavdelingssjef Arvid Ask, som siteres i Bergens Tidendes artikkel) om at «trafikk» ikke bare er bilkjøring, men også sykling.

Anne-Margrethe Konow Lund