helgegjest Bernt Hagtvet

Kjartan Rødland åpnet i høst for en interessant debatt i en av sine epistler på fallrepet som fulltidsjournalist i Bergens Tidende. Det kom ikke stort ut av denne organisasjonens virke, mener han. Erling Falk, denne isnende virkelighetsfanatiker (Trygve Bull) og briljante organisator (men dårlige politiker), er endelig og ugjenkallelig forvist til historiens glemsel – uten nevneverdige ettervirkninger. Hans elever, som beundret ham grenseløst, satt i sine gode stillinger og lekte sosialisme. Er det ikke dette som er underteksten hos Rødland, mon tro?

Kjartan Rødlands perspektiv er inspirert av avdøde NHH-professor, geografen Axel Sømme. Han var en av de aller første som kom med i organisasjonen, tidlig på 1920-tallet, mannen som sammen med Ole Colbjørnsen (Ola Tiltak) utarbeidet «En norsk tre-års plan» i 1930-årene som svar på depresjonens utfordringer. Allerede denne innsatsen er jo av en viss betydning.

Ånden og hånden Fortolkningen av Mot Dags virke avhenger mye av ens forventninger og ords definisjoner. Sett i europeisk overlys er Mot Dag interessant i hvert fall på ett punkt:

Spenningen mellom «åndens» og «håndens» arbeidere har alltid vært til stede i arbeiderbevegelsen. Karl Marx ble f.eks. i begynnelsen av 1860-årene forsøkt kastet ut av eksekutivkomiteen i arbeiderinternasjonalen. Grunn: han ble ansett som en klasseoverløper, som en intellektuell. Frigjøringen av arbeiderklassen må være dens eget verk, hadde han selv skrevet, men mente det vel ikke så bokstavelig.

Konfliktene mellom intellektuelle og det tradisjonelle lederskapet i arbeiderbevegelsen har siden vært legio. Ja, man kan si at det innen Det norske Arbeiderpartiet var spenninger av dette slaget helt opp til slutten av 1980-tallet. Det er ikke så svært originalt å tro at fremtidens historikere vil mene at det var Gudmund Hernes som til slutt gjorde slutt på denne anti-intellektualismen innen DNA. (Marx fikk for øvrig beholde plassen).

Både Rosa og fabianerne I det brede historiske perspektiv er Mot Dag viktig fordi organisasjonen forener to tradisjoner i europeisk arbeiderhistorie. Enten involverte de intellektuelle seg i arbeiderbevegelsen som rådgivere utenfra (de engelske fabianerne er kroneksempelet her). Eller intellektuelle forsøkte selv å arbeide direkte politisk innenfor organisasjonene qua intellektuelle (Rosa Luxembourg og Lenin er kroneksemplene her.)

Mot Dag ville forene disse tradisjonene, både være aktive maktsøkende politikere og arbeide som rådgivere. Falk forsøkte å overta redaktørkrakken i Arbeiderbladet tidlig på 1920-tallet etter et benkeforslag på et partilandsmøte. Da motdagistene slik forsøkte å få makt uten å «tjene syv år for Lea», dvs. gå den lange veien gjennom partiorganisasjonen, utløste de Martin Tranmæls opphisselse. De ble kastet ut, slik SF-erne 30 år etter. Etter et kort mellomspill med NKP i 1927 startet Mot Dag sitt politiske liv som en selvstendig studentorganisasjon.

Hva fikk de utrettet? Jeg vil si at arven etter Falk er denne:

Rasjonalismens selvsikre stammerop Mot Dag var sentrale i arbeidet med å få DNA ut av Den kommunistiske Internasjonale. Det var etter et møte om DNAs tilslutning til de såkalte Moskva-tesene at Karl Radek sa tennerskjærende om Erling Falk at han «skulle kaste hans knokler i graven». Erling Falk var her Martin Tranmæls allierte bl.a. ved en rekke møter i Moskva.

I 1930-årene var Mot Dag viktig for å stålsette den norske opinionen mot den fremstormende fascismen. Motdagistene reiste rundt i gymnassamfunnene og debatterte NS ut av det politiske rom. Les Sigurd Evensmo om dette – det var ingenlunde sikkert at norsk ungdom ville bli immunisert mot den brune pest. Men aller viktigst var Mot Dags opplysningsarbeid: Fram Forlag, Falks oversettelse av Kapitalen, de sosialistiske kveldsskolene, Karl Evangs seksualpolitiske opplysningsarbeid, tidsskriftet Mot Dag. Og framfor alt: debattinnsatsen innen Det Norske Studentersamfund, den som André Bjerke skriver kunne «få fuglene til å føde for tidlig og høstløvet til å falle om sommeren», var det ikke så?

Det var her den metalliske motdaglatteren, rasjonalismens selvsikre stammerop, gjallet. Betydningen var kort og godt å sikre norsk politisk kultur mot irrasjonalisme og fascismelefling. Man skal heller ikke se bort fra at alliansen med målfolket i mellomkrigstiden skapte et bredt samarbeidsklima mellom den fremste norske motkulturen og arbeiderbevegelsen. Ikke uviktig.

De radikale embetsmenn Motdagistene gikk kollektivt inn i DNA i 1936 med unntak av Erling Falk. Forbitrelsen mellom ham og Tranmæl gikk for dypt. Deretter gikk de begavede motdagistene inn i ulike embetskarrierer. Her feiret de store triumfer. Toppene må vel sies å være Karl Evangs medisinaldirektorat, Trygve Bulls språkpolitiske og publisistiske innsats, Johan Vogts essayistikk og virke som offentlig intellektuell, bl.a.. for østeuropeiske dissidenter, og ikke minst Trond Hegnas storartede løpebane som pressemann og politiker.

Nei, det kom ikke noen sosialisme til Norge. Det forsto motdagistene fort, men de fylte profesjonene med kritiske og radikale folk med sosial bevissthet. Tenk bare på fagpersoner som Frode Rinnan og Carsten Boysen innen arkitektur, Erik Rolfsen innen byplanlegging og Olav Storstein («arbeidsskolen») innen pedagogikk. Og overse ikke hvordan tannlegen i Naustdal, sorenskriveren i Sortland, doktoren i Sveio og lektoren i Kirkenes fikk livsvarige impulser av politisk radikalisme og akademisk stil.

Mot Dag og AKP I disse tider med all tale om oppgjør med AKP, er det verdt å minnes om at Mot Dag var forpliktet på et opplysnings— og fornuftsideal. Johan Vogt kan stå som eksempel her. Hans form var sokratisk og prøvende. Mens begavede ml-ere mistet hodet og ble lallende høns med en gang de inntok partiets «klassestandpunkt», ble Mot Dag en skole i folkeopplysning og kunnskapsformidling (tenk bare på Arbeidernes leksikon!). Mot Dag beholdt sansen for stil og klarhet; de ville ikke tenke på å «sjølproletarisere» seg. Dertil var motdagistenes sosiale opphav et annet enn ml-ernes.

Mot Dag bevarte respekten for studier og kunnskap, AKP betraktet kunnskap rent instrumentelt: som rene redskaper til det allerede utpekte mål, revolusjonen. I det hele tatt ligger det et fascinerende historisk problem her: Hvorfor var forskjellene så enorme mellom generasjonen av sosialistiske intellektuelle født mellom 1900-1910 og de som så dagens lys fra 1940-50?

Det er likevel ingen grunn til å idyllisere sekten. Motdagistene var leninistiske og ofte autoritære, og så ikke sjelden ned på det folk de sa de ville tjene (det blir ofte slik blant sosialistiske intellektuelle). De hadde ikke noe internasjonalt perspektiv – det lå i tiden. Og de var ofte mannssjåvinistiske inntil Nini Haslund Gleditsch og Gerda Evang rusket opp i dem.

Men som høstløv som vinder blåser bort. Å nei, neppe.