Som vanlig kommer det an på omstendighetene, ikke minst de nye virkelighetene som en krig skaper. På forhånd ligger det likevel noen føringer:

USA har ikke råd til å mislykkes. Derfor er man nødt til å følge opp militært, også hvis det istedenfor en kvikk seier med fall for Saddam utvikler seg til en lengre og større konflikt.

En krig skaper raskt nye virkeligheter. At det vil komme sterke reaksjoner fra de arabiske nabolandene er sikkert. Stemningen blant palestinerne vil bli pisket opp, og dette kan gi Sharon-regimet et velkomment påskudd til å velge en endeløsning av konflikten med dem og kan også kanskje oppnå at uvennlige naboer knuses. Derfor ønsker Sharon denne krigen.

Utvikles krigen videre, vil det oppstå et sterkt press om aktiv støtte på omverdenen fra USA. Den velkjente psykologien: «Den som ikke er for er imot,» vil bli brukt for hva den er verd.

Skulle det i tillegg underveis oppstå en ny situasjon som begrunner aktivering av punkt 5 i NATO-pakten, enn si av den nylig signerte «Out of area»-doktrinen, kan dette presset bli massivt, blant annet på vårt land.

Norge vil da få valget mellom å bryte NATO-avtaler, eller å bli dratt med i en militær konflikt der opponentene utenom Irak kan bli en eller flere andre arabiske stater/folkegrupper, heriblant palestinerne.

Når det gjelder Iraks utvikling av masseødeleggelsesvåpen, er det iallfall til offentligheten ikke kommet vesentlige nye opplysninger utover det som ble funnet ved de tidlige inspeksjonene.

Hvis Bush-administrasjonen aner sterk motstand i FN-systemet, vil man gjøre som før og la være å spørre. Skjer det, vil angrepet under alle omstendigheter bli klart folkerettsstridig.

Verden måtte på 1900-tallet gjennom to store og flere mindre kriger før gjeldende folkerett, inkludert FN-pakten ble underskrevet. Reglene garanterer ikke full fred, men har til formål å hindre at «krigens svøpe igjen skal ramme menneskeheten», og særlig de sivile. Etter over femti år er det berettiget å spørre hva som må til før man begynner å etterleve dem. Selv om formålet måtte være edelt, kan følgene av notoriske brudd på dette regelverket bli minst like alvorlige for verdensfreden som dagens terrorisme. Overser man også for samme formål menneskerettighetserklæringen, har man virkelig gjort det stort. I dette perspektiv kan selv to skyskrapere og 3000 uskyldige ofre i New York blekne. Norges nåværende sentrale plass i Sikkerhetsrådet gir denne problemstillingen særlig aktualitet.

Sympatien for Saddam-regimet er liten i vår del av verden, og det er fortjent. Det er likevel langt herfra til å utløse et militært angrep, og enda lenger til at våre militære styrker skulle bli involvert.

Det offisielle Norge har uttrykt skepsis til USA sine angrepsplaner, og ledende norske politikere forsikrer at Norge under ingen omstendigheter vil bli dratt inn. Vel og bra, så langt.

Likevel: Starter man en krig, har man utløst et skred som lett kan ta egne veier. Krigen skaper sin egen logikk. Blant de få sikre politiske utsagn i en krig er at den politiske situasjonen er skiftende.

Dessuten: Norge har både F-16 fly og bakkestyrker i Afghanistan, og KNM «Trondheim» ligger innerst i Middelhavet. Alle er der for andre formål enn et angrep på Irak, men alle er samtidig for tiden under operativ kontroll av USA. Det blir ikke lett å si nei hvis USA skulle foreslå en liten vri. Fortsetter USA sin opptrapping mot Irak, bør Norge i tide signalisere tilbaketrekning fra Midtøsten.

Andre uforutsigbare ring— og fjernvirkninger kan òg lett inntreffe. Det rekker å nevne spenningen mellom atommaktene Pakistan og India og den ustabile politiske situasjon i store deler av Sørøst-Asia.

Det som måtte finnes av militant opposisjon og latent terrorisme på de vestlige kontinenter kan også bli aktivert.

I denne situasjonen må fredsprislandet Norge bruke klart språk, både i og utenfor Sikkerhetsrådet. Dette er ikke vår krig, og skal ikke bli det.

Forsvarskomiteen reiste i skrivende stund til USA. De vil sikkert som lås motta en kaskade av påvirkning, både åpen og gradert. En får håpe de sammen har mot til å stå fast.

Av Vidar Lehmann, Bergen