Blind journalistikk er for meg en måte å fremstille saker på som rått og kynisk vrir, klipper, limer og spissformulerer så kraftig hva intervjuobjektet egentlig sier at det som skrives oppleves som et regelrett overgrep både for dem som siteres og dem som rammes av uttalelsene. «Blinde journalister» presenterer på andres vegne sine meninger, tolkninger og påstander, uten tanke for konsekvensene.

Da jeg sa ja til å snakke med BT var det for å fortelle om det som skjedde med meg og barna i Slåtthaughallen. Ikke for gjennom media å klandre noen for det som skjedde. Reportasjen i BT dagen etter var et sjokk. Der sto jeg frem og nærmest offentlig halshugde de ansatte og de tre tenåringsjentene i Slåtthaughallen.

I kampen for å få avisen til å rette på og beklage sine feil, ble jeg møtt med argumenter som at «nå er du veldig detaljorientert», og, «ja huff, det sitatet må det være desken som har lagt til, jeg har ikke sett det før nå». De motsa mine presiseringer og ville rett og slett ikke godta at jeg mente det jeg mente. Innlegget fredag, som skulle inneholde en beklagelse og presisering, er et godt eksempel på det.

Det er likhetstrekk mellom blind vold og blind journalistikk. Det rammer hardt og uforutsett, og utøverne tenker ikke på konsekvensene av sine handlinger. Der er dog noen vesentlige forskjeller på utøverne. De aller fleste som utøver blind vold er ruspåvirket. De har oftest en tragisk oppvekst bak seg, sjelden særlig omfattende skolegang, og de er lite sosialiserte i forhold til det vanlige samfunnet. Dette er faktorer som gjør det mulig å forstå hvordan slike ting kan skje. Jeg tror ikke dette gjelder de to journalistene og sjefen deres jeg snakket med i forbindelse med denne saken.

La det være klart : de ansatte i hallen og de tre jentene som kom til mens vi kjempet for å forsvare oss, gjorde så godt de kunne ut fra slik de oppfattet situasjonen. Det vet de to BT-journalistene og sjefen deres like godt som meg.

De vet også at det var et sentralt poeng for meg at ingen skulle gjøres til syndebukker, og når journalisten kommer med argumenter i den retning svarer jeg at de sannsynligvis ikke oppfattet alvoret, eller rett og slett var vettskremte. Dette var en uvirkelig og skremmende situasjon for alle involverte. Så kan vi sikkert i etterpåklokskapens time bli enige om at situasjonen kunne vært håndtert annerledes.

Til slutt, for å besvare mitt eget spørsmål: «Blind journalistikk» er verst.

Guttene må stå til rette for sine handlinger, de har uttrykt anger, og skjønner at det de gjorde var galt.

Så vidt jeg vet kan man ikke si det samme om BT-journalistene og sjefen deres.

MARIT JOHNSEN