Denne gangen gjelder det kjøkkenet på Frieda Fasmers Minne. Et kjøkken som ble fullstendig renovert og oppdatert med moderne hjelpemidler bare for få år siden.

Beboerne får fersk nylaget mat hver dag laget på stedets kjøkken. Ventilasjonsanlegget klarer heldigvis ikke å hindre den gode duften av fristende middag eller fersk bakst å bre seg i huset. Dette skjerper appetitten, selv til den som ikke hadde tenkt å spise i det hele tatt den dagen.

Det er en kjensgjerning at mange eldre sliter med dårlig matlyst, så lukten fra kjøkkenet gjør at de opparbeider lysten til mat og samtidig gleder de seg fyrstelig til måltidene.

Hva skjer med trivselen til disse eldre hedersdamer og menn når kommunen skal ta fra dem den pirrende lukten fra kjøkkenet også? Mange av beboerne har ikke så mye å glede seg over lenger ¿

Hva med «ønskemåltid»? En rask samtale med kjøkkenet og beboerens personlige ønske kan oppfylles, noe som kan bety svært mye for de enkelte. Dette er vel en av de tingene som virkelig skaper trivsel i et «hjem» og samtidig en god følelse for betjeningen både i pleien og kjøkkenet.

Har de økonomiske rådgiverne i kommunen tenkt godt nok gjennom kostnadene i dette tilfellet? Hva veier tyngst, velferd eller økonomi? Her må det gå an å finne en bedre balansert løsning som går mer på beboernes og betjeningens premisser enn de «iskalde økonomers» ønsker i kommunens flotte kontorer.

En av beboerne sa så treffende her en dag: «Hva er et hjem uten et kjøkken?»

Politikere, tenk dere om! Legg ikke ned kjøkkenet på Frieda Fasmers Minne, det blir som å rive «hjertet» ut av hjemmet til beboerne. Besparelsene vil bli minimale, så la kjøkkenet være i fred. Menneskeverd og respekt må prioriteres fremfor en tilfeldig begrunnelse om kanskje å spare noen få kroner til kommunekassen.

Berit Moklev, ansatte ved Frieda Fasmers Minne