Det er i og for seg en forventet reaksjon fra en høyrepolitiker, men at Warloe smykker seg med skolepolitisk ansvarlig for sitt parti, setter både han og hans parti i rett perspektiv.

Hans innlegg oser av fagforeningsforakt og avslører en skremmende mangel på forståelse for hva denne saken egentlig dreier seg om.

Dette handler om mye mer enn Warloe og hans høyrevelgere synes å ha skjønt. Det er rett at lærerne i lang tid har kjempet imot dette skiftet, men å påstå at det er i «ren egeninteresse» er ikke bare dumt, det er rett ut provoserende.

Hva er det så lærerne bråker for? Clemets avgjørelse markerer et historisk skille i norsk skolepolitikk. Hovedsaken er ikke hvem lærerne skal forhandle lønn med, slik Warloe fremstiller det. Det kan det faktisk være bortimot logisk at lærernes arbeidsgiver også skal være deres forhandlingsmotpart. Men det er ikke så enkelt.

Ved på denne måten å sidestille skolen med andre arbeidsplasser i samfunnet røper man både uforstand og mangel på respekt for hva skolen er satt til å forvalte. Det gjelder ikke lønnsforhold eller forhandlingsansvar. Dette er en kamp om skolepolitiske ideologier.

Skolen kan ikke drives som om den var en spikerfabrikk eller matprodusent. Man kan ikke utvikle skolen etter markedsprinsipper som tilbud og etterspørsel, produktivitet og konkurranse.

Skal for eksempel skolen kunne skifte råvareprodusent hvis produktiviteten ikke er god nok? Det regjeringsoppnevnte kvalitetsutvalget, har utarbeidet en matematisk formel for å beregne «skolenes bidrag til elevenes kompetanseøkning». Ved å fylle inn ulike variabler skal man kunne beregne skolens produktivitet som en målbar størrelse. Forstå det den som kan. Ved å konkurranseutsette skolen, som et hvilken som helst lakseoppdrett, tror man altså at man skal oppnå god skoleutvikling og sikre kvalitet i opplæringen.

Innstillingen fra utvalget kommer i mars, men Clemet har det travelt, så alt fra årsskiftet har man lagt ut karakterene som konkurransegrunnlag.

Men det er nok bare begynnelsen.

Kvalitetsutvalget finner nok beregningsgrunnlag for å belønne både gode skoler og flinke lærere. Med sin avgjørelse har Clemet på vegne av den norske stat gitt fra seg et sentralt styringsgrep med skolen. Man ønsker en desentralisert skolepolitikk med stor frihet for den enkelte kommune. Ulike lønnsvilkår for lærerne er bare peanuts i denne sammenhengen. Det er spikeren i kisten for enhetsskolen i Norge. At Warloe i sitt innlegg hevder at elevene ikke vil merke at kommunene har overtatt forhandlingsansvaret for lærerne, understreker bare han ikke har skjønt rekkevidden av dette. En av plakatene i lærernes protestaksjon på Torgallmenningen bar innskriften: «Alle elevene fikk en god skole, unntatt Rune, han bor i feil kommune!» Men det går nok bra for både Rune, skolen og kommunen, når bare konkurranseinstinktet våkner i dem.

I frihetens og liberalismens navn har regjeringen lagt inn en dramatisk kursendring for norsk skole. Den skolen som bygger på fellesskap, trygghet og integrering og med en nasjonal garanti for gode læreplaner og pedagogisk kvalitet, skal nå utvikles ved å sette elevene opp mot hverandre gjennom utstrakt bruk av testing og offentliggjøring, og la skolene konkurrere om ressursene, og ved å la kommunene eller private tilbydere overta som garantist for både økonomi og innhold.

Selv om nesten halvparten av det norske folk har gitt høyresiden sin stemme, velger jeg å tro at de ikke ønsker en slik skole. Det bør de i så fall vise ved neste valg.

Jan-Louis Nagel, Sæbøvågen