Av Sigmund Svarstad

Undringen — at den har så lite nytt å bidra med. Av svar på hvorfor kultiverte fornuftsvesen - i tanker, ord og gjerninger, mer enn noen gang - nå opptrer som om «Gud er død». Det være seg i Kirken eller annet steds. Boken mangler noe, en dimensjon - liksom. Noe som gjør det mulig å erkjenne at vår kunnskapskultur er uttrykk for at Kirken må ha sviktet sin misjon - lenge. Er det ikke et høyst betenkelig paradoks, at idealmenneskets fravær eller verre - er selveste forutsetningen, for ulike kirkesamfunn og presteskap sin eksistens? Skaper slike en sort «rakettskjold» eller angst, som gjør enkeltmenneskene fremmed for seg selv og Guds frie natur? Slik at mer utdannede enn dannede vesen går i graven, uten å ha vært på høyde med sin tid og seg selv, hva ansvars- og helhetsforståelse angår - nå til dags?

Innfallsport til bokens forord, er den danske filmen «Portrett av Gud». Som portåpner til forståelse av Guds vesen og virke, er den dagsaktuelle svenske «Grabben i graven bredvid» en kanskje vel så god tankevekker. Om man ønsker å gjenopprette den fjerde dimensjon i sin bevissthet. Den som må «vekkes», av de åndsvesen man skal ha innabords, mellom ørene og bak øynene - ifølge lignelsen om Edens Hage. Det ene som er fraværende i vår trosbekjennelse, med mindre den er noe uspesifisert ved Den Hellige Ånd. Erkjennelsen var en så filleristende opplevelse av «verdens undergang», at det var som å passere lysmuren og komme - inn. I en sort global verden. Der «skapninger under rakettskjold» stadig bygger egne rådhus, skoler og leveregler med mere. Alle fundamentert på en verdi- og virkelighetsforståelse som er etisk utillatelig i sitt grunnprinsipp og dermed virker, naturstridig og/eller utelukkende - i ett og alt.

Hvilket gjør konsentrasjonsleirsyndromet til et personlig anliggende, for alle og enhver. På en måte som best er beskrevet av Julian Huxley i boken - «Evolusjon og etikk»: «Men om vi tror at nazistenes etikk var gal, så betyr ikke det at vår er riktig. Det kan hende den bare er mindre gal.» Slik sett er alle uteksaminerte fra enhetsskolen, å oppfatte som jøder i en eller annen forstand og sosialdarwinist av en eller annen grad. Slikt er lite hyggelig å tenke på, da ingen erkjenner dette for eget vedkommende, men meget hyggelig fordi det dreier seg om en helbredelig lidelse. En som barn kan vernes mot og voksne bli kvitt. Med enkle midler til ubetydelige kostnader, myndighetenes støtte og velvilje - forutsatt. Der kravet til den enkelte, neppe er verre å imøtekomme - men langt viktigere, selvsagt - enn: Å slutte å røyke!