Er det noe pårørende har til overmål, er det den anledningen. Med de aktuelle køene for sykehjemsplass og stramme rammer for hjelp i hjemmet, er situasjonen for mange pårørende at de står på sent og tidlig for at «deres» hjelpetrengende gamle ikke skal forkomme i eget hjem.

Sykehjemmene er kjempet frem blant annet for at også kvinner skal kunne ta del i arbeidslivet — et utvilsomt gode av mange årsaker. Andre gode argumenter for å holde fast ved eksisterende tilbud i eldreomsorgen er gjort rede for av Karen Christensen i kronikken «Det utopiske sykehjem» 25. februar.

La oss heller kjempe for at sykehjemmene blir faglig oppjustert og mer hjemlige og at hjemmetjenestene får bedre rammer.

Et annet moment som absolutt bør inn i debatten, er eldres egen oppfatning av hvem de ønsker å bli stelt av. For å ta utgangspunkt i den aller nærmeste, vet jeg at min mor ville hatet å komme på sykehjem. Men enda mer ville hun ha mislikt å bli stelt av en av sine tre døtre. Ikke fordi hun ikke likte oss og vice versa, men fordi hun i enhver anledning ønsket å beholde sin bluferdighet og sin verdighet i forhold til oss. For henne ville det vært den ultimate nedverdigelse å måtte la en av oss foreta intimstell. En nøytral person, som en ansatt hjelpepleier, ville være atskillig enklere å forholde seg til. Som journalist har jeg hørt lignende uttalelser fra mange gamle mennesker.

Nå tilhører jeg selv den eldste generasjonen i familien, og jeg er tindrende klar på ett punkt: Jeg vil ikke stelles av mine to utmerkede barn hvis jeg får behov for hjelp. Jeg ønsker at de skal ha helt andre roller i forhold til meg og at jeg skal få fortsette å inneha en voksenrolle i forholdet til dem.

Et tredje moment som bør spille en viktig rolle i diskusjonen, er at alle familier er forskjellige - fra dem som preges av undertrykking og negative følelser til dem som har nære og trygge bånd mellom generasjoner og enkeltmedlemmer. I de førstnevnte familiene og mange i «mellomklassen» vil en påtvungen nærhet føles som intimitetstyranni og tråkking på enkeltpersoners integritet.

En liten hverdagshistorie illustrerer hvor sårbare vi kan være i slike situasjoner:

En gammel mann lå på dødsleiet (på et sykehjem). Hustruen og to døtre satt ved sengen. Plutselig sier en pleier til døtrene: «Nå må dere holde rundt ham, for nå nærmer det seg slutten.» De to døtrene sa til meg etterpå: «Det var som å få en knyttneve i magen. Vi har aldri klemt eller fått en klem av vår far og aldri hatt et godt forhold til ham. Det var helt umulig for oss å holde rundt ham, og dette utsagnet gjorde den siste stunden til en vond opplevelse fordi det ble stilt krav til oss om en intimitet vi ikke kunne innfri.»

Det er vakkert om familier foretrekker å stelle gamle pårørende hjemme i stedet for at de skal bo på sykehjem - vel å merke hvis alle parter foretrekker det. Men det er farlig å lage et ideal av noe som kanskje passer noen få. Både fordi det lett kan oppleves som et stilltiende krav også til familier der det ikke passer, men ikke minst fordi et slikt ideal såre enkelt kan liste seg inn i tankegangen hos kommunalpolitikere som skal spare penger, og bidra til å senke ambisjonene for de offentlige løsningene.

Ragnhild M. Eidem Krüger