Men der tok jeg altså feil. Det var bare Harald Victor Hove, formann i Bergens Unge Høyre, som prøvde seg som sjonglør.

For det er nemlig det Hove gjør når han i sitt innlegg i BT onsdag 13. juni omtaler EUs miljøpolitikk. Miljøsaken som et "ja-argument" er intet annet enn hokuspokus og sjonglering med begreper fra Bergens Unge Høyre. Det er ikke første gang høyresiden prøver seg med miljøargumenter for norsk EU-medlemskap, men forhåpentligvis blir det den siste.

Jeg er såre enig med Hove i at Norge sammen med USA er miljøsinker av verdensklasse, gang på gang undergraver vi vår egen troverdighet i miljøspørsmål og svikter når det gjelder som mest, men der stopper også enigheten. Mens Hove hevder at EU er en "internasjonal miljøpådriver", er jeg av en annen oppfatning. Jeg har nemlig studert bakgrunnen for Kyoto-avtalen og EUs miljøpolitikk de siste årene. Man kan undres om EU er villig til å legge alvorlige begrensninger på industri/transport når de tross alt har traktatfestet økt økonomisk vekst, bare for å gjøre verden til et bedre sted? Her må jeg dessverre skuffe EU-tilhengeren Hove, svaret er nemlig et kort og rungende nei!

FNs klimapanel krever at vi kutter CO2-utslippene med 60-80 prosent. Dette byr på problemer for EU, fordi det innebærer restriksjoner på transport og industri, og dermed fungerer som en hindring for økt økonomisk vekst. I EU er det tillatt med unødvendig transport over meget store landområder så lenge det medfører økonomisk gevinst. CO2-utslippene fra denne transporten er anslått å øke med ca. 39 prosent frem til 2010. Men hvordan kan EU da være forkjemper for en Kyoto-avtale som er ment til å begrense nevnte utslipp?I tidsrommet 1990-91 stoppet Storbritannia sin produksjon av kullkraft, uvitende om en fremtidig Kyoto-avtale (som krever at EU kutter sine CO2-utslipp med åtte prosent). Og slik kom EU godt på vei til å møte kravene. Men i 1999 fastslo EUs forskere at EU ikke ville nå målsetningen med en reduksjon på åtte prosent, men derimot øke utslippene med fem prosent. Men også her løste problemet seg for EU. Da Sovjet brøt sammen, stoppet store deler av industrien (og dermed også forurensningen) opp. Dette skjedde innenfor den tidsrammen Kyoto-avtalen tar for seg. Utslippskvotene som de nye statene i Øst-Europa fikk via Kyoto-avtalen, ble gitt til EU i bytte mot et løfte om fremtidig EU-medlemskap. På denne måten står EU i dag i en situasjon hvor man overhodet ikke trenger å kutte i CO2-utslipp. Kyoto-avtalen kan derimot svekke utenforstående lands næringsvirksomhet og dermed også deres konkurranseevne. Slik styrkes EU, og er det da rart at EU støtter Kyoto-avtalen?

Det er særdeles hyggelig at ungdomspartier engasjerer seg i miljødebatten, men det får være måte på hva man kan tillate seg i en så alvorlig sak. Når Harald Victor Hove predikerer sitt EU-budskap, får jeg en følelse av at jeg har havnet på en dårlig sirkusforestilling, der formannen i Bergens Unge Høyre prøver seg med sjongleringens edle kunst. Men skal man sjonglere, er det viktig at ballene er solide og håndgripelige, og ikke fulle av luft. For at Unge Høyre ikke skal miste absolutt all troverdighet i miljøspørsmål, må de ansvarlige slutte med å gjøre EU til noe det ikke er. Så får vi i stedet konsentrere oss med å stake ut en ny kurs for Norge.