En av de få deltakerne i debatten som har klart å forholde seg saklig, er faktisk faren til den lille gutten som måtte bøte med livet. All ære til ham for det, mens andre debattanter knapt kan se på formannen i Kennelklubben uten hat i blikket.

I et tidsperspektiv hadde vi mennesker knapt reist oss på to før vi tok til oss hunden som familiemedlem og samarbeidspartner. De fleste andre husdyrene vi kjenner i dag er også svært gamle i menneskets tjeneste. Den eksplosive urbaniseringen som har skjedd i de senere ganske få generasjoner har fjernet de fleste av oss fra dette naturlige samkvemmet, skapt fremmedgjøring og dermed frykt. Ikke rart når man vokser opp i et samfunn hvor det nærmeste man kommer et levende dyr er Donald Duck og melkekartongen!

Likevel er vi fremdeles ganske mange som ikke vil kutte denne forbindelseslinen til urgammelt samkvem og forståelse. Det dreier seg om selve livsnerven som forbinder oss med det naturlige, det lille som er igjen av slikt etter årtier med distansering fra natur, fremmedgjøring av selve vår opprinnelse.

Hundeeiere som virkelig elsker dyrene sine er slik blitt til en forsamling sære utskudd, et slags pariakaste i den moderne tid, som alle andre, når som helst og hvor som helst, anser seg fullt berettiget til å skjelle ut. Slik som denne T. Owren under sine turer på Fløifjellet. I den moderne barneoppdragelses ånd irettesetter han i skarpe ordelag andre voksne mennesker, som objektivt sett neppe har forbrutt seg mot noe som helst, i sine barns påhør. Slik skal det virkelig gjøres!

Eller det kan gjøres slik som S.E. Jonasson i BT i en innlegg i prøver, nemlig på en saklig måte å referere lover og bestemmelser om båndtvang for hund. Et emne som særlig bergensere virker å være i evig villrede om.

Er det noe rart at hundeeiere som ønsker å benytte seg av sin soleklare rett til å ferdes i Byfjellene med sin hund kommer litt i forsvarsposisjon og kan bli aldri så lite nebbete som svar på tiltale?

Man trenger for så vidt ikke frekventere Byfjellene med hund for å bli skjelt ut. Jeg har den tvilsomme gleden av dette hjemme i min egen hage. Over vår eiendom går det en liten stikkvei, en yndet snarvei for skolebarn og andre. Det hender faktisk at mine hunder bjeffer på forbipasserende, og selv om det er et solid gjerde mellom dem og hundene, opplever jeg rett som det er å bli utskjelt på det groveste. En far som passerte med et barn presenterte meg høytlydt for en drapstrussel. Jeg må innrømme at jeg også blir litt nebbete av slikt, for mine hunder er aldri løse utenfor gjerdet, og å benytte seg av den private veien over vår eiendom er en høyst frivillig sak.

Jeg er enig i at en ny lov om dyrehold bør inneholde en lavere terskel for anledning til avliving av hund som er farlig for mennesker. Men det må alltid være politiet som tar avgjørelsen om avliving! Med de holdninger til hund og hundeeiere som florerer i dag, og som jeg har forsøkt å beskrive noe av her, tegner det seg litt av et skrekkscenario dersom enhver forbipasserende med loven i hånd skulle kunne avlive en hund som blir oppfattet som truende. Og når det først er snakk om en ny lov, så burde denne kanskje inneholde en paragraf som beskyttet dyreeiere mot usaklig utskjellig og fremsetting av trusler?

Jeg sier dyreeiere, for det er ikke bare hundeeiere som må stå skolerett for besteborgernes raseriutbrudd. Ryttere til hest blir skjelt ut av byens "pene fruer" selv om atferden har vært helt reglementert. Men det får bli en annen historie.

Selv om det alltid skal være eieren som er ansvarlig for sin hunds gjerninger, skader det overhodet ikke at alle barn får lære seg hvordan man skal opptre overfor hunder, lære seg det viktigste om hundens kommunikasjon og rikholdige spekter av språk og signaler. Og dette kan ikke, innlysende nok, pålegges de enkelte foreldre! Det må skje i skolen, og man har rikelig av ressurser å trekke på. S.E. Jonasson nevner politiets hundegruppe, og jeg vil tilføye personell fra hundeskoler med omfattende kunnskap om hundehold og hundeatferd. Skolene bør ta disse i bruk. Bergensområdet har sannsynligvis landets største ekspertise på dette området ved Fjellanger hundeskole på Os.

Dette kan vise seg å være det viktigste virkemidlet når det gjelder å redusere fremtidige negative hendelser med hund.