Fordi de har latt seg blende av hans guttaktige sjarm, eller fordi de virkelig tror på målene for hans rå raid? Svaret er sannsynligvis litt av det ene og litt av det andre, men mest av alt dreier det seg kan hende om noe så pinlig enkelt som penger.

Alle mennesker er ikke til salgs. Svært mange lar seg ikke kjøpe — uansett pris. Men det forferdelige er at de få som er uten skrupler mot å selge seg, ikke først og fremst er gatens skum, men samfunnets kremtopper. Tore Tønnes innsats for å bevise denne påstanden, er formidabel. Hvorvidt han har operert innenfor eller på kanten av loven, er ikke det mest interessante med saken. Det sjokkerende er at han lot seg lokke til et «suksesshonorar» - for øvrig dette årets siste nyord - på 1,5 millioner kroner for nesten intet annet enn å låne seg ut til Kjell Inge Røkke. At dette har vært lyssky virksomhet, i alle fall i politisk forstand, fremgår av den ureglementerte veien hans regning til Røkke måtte ta via det nå skandaliserte advokatfirmaet BA-HR.

Selv om man som undertegnede ikke lenger kan unnskylde seg med å være ung og naiv, og det er lenge siden en rekke sosialdemokrater har avslørt at solidaritet med de mange er skiftet ut med kameraderi med de få, hadde jeg aldri trodd at en hedersmann som Tore Tønne kunne la seg friste så lett. Når han lot seg kjøpe, er det blitt vanskelig å stole på at ikke hvem som helst annen kan falle for lignende fristelser. Kanskje ikke så rart politikerforakten er større enn noensinne?

Men et samfunns styrke skal ikke bare måles på de ledere og betrodde personer som ikke holder mål, selv om de for tiden yngler rundt oss som kaniner. Grete Knudsen - en av Tønnes kolleger i den siste Ap-regjeringen - har også bidratt til bildet av solidaritetspolitikere som på en, to, tre blir håndlangere for de råeste kapitalistiske raid - formodentlig mot god betaling.

Midt oppe i grøten av grådighet finnes det heldigvis noen som står imot. Så også i Tønne-saken. Ellers ville den neppe ha vært kjent. Heltinnen i denne fortellingen er den suspenderte direktøren Kari E. Breirem i BA-HR. Hun stusset på den merkelige fakturaen fra Tønne, og spurte «hvorfor i all verden den skulle utbetales av BA-HR» - underforstått når den i realiteten skulle betales av Kjell Inge Røkke.

Takken for årvåkenheten ble som kjent at hun er kastet ut av advokatfirmaet. Røkke livnærer så mange av disse advokatene - hvis årslønn telles i millioner - at det minste spørsmålstegn ved en suspekt avtale med ham, åpenbart var livsfarlig for deres fortsatte underholdsbidrag. At advokater selger seg, er naturligvis ingen overraskelse. Det eneste overraskende er egentlig at det fantes en blant dem som sa stopp. Kari E. Breirems varsku er i det lange løp viktigere for det norske samfunnets utvikling enn Tønnes og BA-HR-advokatenes fikse regnskapsførsel.

På kort sikt går det likevel ikke godt for den som våger å sette seg imot Røkke-sfærens disposisjoner. Ingjald Ørbeck Sørheim opponerte mot et tvilsomt lån til Røkke da han satt i en storbanks styre - og ble kort etter sendt på gangen, og til slutt kastet ut av styret. Tore Lindholt i Folketrygdfondet har lenge slåss mot Kjell Inge Røkkes erobringer - med utfrysing og latterliggjøring som resultat.

Hvis det ikke har nyttet med inkludering, har utskjelling eller utfrysing vært de metodene som hele tiden er blitt brukt mot dem som har forsøkt å stanse eller kritisere denne nye formen for rå kapitalismen som Kjell Inge Røkke har tatt med seg hjem fra Amerika. Men i svært mange tilfeller, overfor aktører både i næringslivet, politikken, fagbevegelsen og pressen, ser det ut som forskjellige former for inkludering har vært tilstrekkelig. Noen ganger, slik vi nå har sett, har det dreid seg om små eller store penger, men vel så ofte om sjarmoffensiver. De fleste lar seg imponere av en mann med så mye handlekraft og så mange penger. Så folkelig og så rik, så dyktig og så rå, fra å ha ingenting til å eie alle ting - det gjør inntrykk! Et talende tegn på hvordan makt og penger imponerer, er årets Røkke-bok av to Aftenposten-journalister. Det er en god bok om kampen omkring Kværner, den er kritisk og undersøkende, men den ender likevel som en blendende historie om hvor vellykket Kjell Inge Røkkes rå gambling med enorme verdier er.

Historien om Kjell Inge Røkke - og de mange som prøver å etterligne hans metoder i stort og smått - er om mer enn hva han og hans like gjør. Det dreier seg vel så mye hva dette gjør med oss andre, inkludert politikere og andre med betrodde tillitsverv. At Røkke'ne farer over riket, er bare en side av saken, den andre er hvordan omgivelsene forholder seg. Vi tåler både en og to av Røkkes kaliber hvis vi visste at de som er satt til å «passe» på slike som han var til å stole på - at de verken lot seg blende eller kjøpe. Ja, særlig ikke kjøpe.

Tønne-saken har vist oss at det faktisk finnes dem som ikke lar seg kjøpe, selv om det bare dreier seg om en eneste person. Men inntil misantropien tar helt overhånd, velger i hvert fall jeg å feste blikket mer på Kari E. Breirems mot enn på Tønnes fall. Og på Dagbladets forsider, som i denne saken virkelig har fungert slik pressen bør fungere - avslørende og rensende.

STEINAR HANSSON

Illustrasjon: Marvin Halleraker