Frimand Pløsen, alias Kjell Aukrust, kunne i sine humoranalyser peke på det direkte meningsforvirrende i dialoger som «Du kunne vel ikke låne meg 10 kroner? ý Nei, hvordan visste du det» ý og rette en advarende pekefinger mot den slags surr. Hva Pløsen ville få ut av Torsdagsklubben, kunne vært interessant å lese, men mest trolig ville han kastet kortene og sagt at her strekker selv ikke hans analyser til. Tiden og humoren forandrer seg selvsagt. Dagens 20-åringer ville trolig synes at Pløsen var en tufs og ikke det minste morsom.

Et trendfenomen Humor er blant mye annet et motefenomen. På samme måte som klær og frisyre formentlig skal si noe om ens personlighet. Er du under 30 år og åpenlys fan av Arve Opsahls Bottolf-sketsjer, er det lite trolig at du er blant de trendy. I beste fall er du modig, i verste fall sosialt umusikalsk. De fleste har vel hatt gleden av å observere sosialt og politisk korrekt humor fremført i ulike sammenhenger. Slik som kapitalistvitser i sosialistiske miljøer, og raddis-vitser i konservative miljøer. ý Den tørre og oppspilte latteren som gjerne følger etter slike fremføringer, har etter mine begreper lite med humor å gjøre.

Akkurat nå er det trendy å like humoren til Otto Jespersen. Det faller seg liksom naturlig å votere for eller imot Jespersens humor, og befolkningen deler seg i to grupper. Det synspunkt at Jespersen ofte er morsom, men ikke alltid, faller igjennom fordi man da ikke viser seg som rettroende. Lefling med begge leire, de som er for Jespersen og de som er imot, ses på som vankelmodig illojalitet. Jeg er beklageligvis, i parentes bemerket, i denne gruppen. Otto Jespersens eneste problem i dette perspektivet er at han har for mange tilhengere. Trender halvparten av befolkningen slutter opp om, slutter snart å være trender.

Politisk korrekt Jeg lurer av og til på hva som er politisk korrekt. Blant annet fordi det er politisk korrekt og å være politisk korrekt i noen miljøer, mens det er politisk korrekt å være politisk ukorrekt i andre. Når for eksempel godt over halvparten av befolkningen ifølge BTs spørreundersøkelse synes Otto Jespersen er morsom (vi har politisk korrekt oversett dem som synes han er både morsom og ikke morsom), er det da politisk korrekt å mene at mannen gikk over grensen i omtalen av statsminister Bondevik eller er det politisk ukorrekt? Legger vi objektivt til grunn at det politisk korrekte er det flertallet av rikspolitikerne mener, er det definitivt politisk korrekt å mene at Jespersen gikk over streken. Men ifølge den mer eller mindre synlige yrkeskodeks som gjelder for blant andre satirikere og redaktører, vil det da være politisk ukorrekt å mene det samme blant disse.

Poenget er at det er interessant å reflektere over hva slags konvensjoner, trender og gruppeforventninger det er som er med på å styre en debatt. Det kan kanskje gjøre det lettere å forstå hvordan meninger dannes.

Latter i det skjulte Det er bare de aller mest prektige blant oss som ikke tillater seg å le av det vi egentlig ikke har lov å le av. Og det krever en endimensjonal hjerne å påstå at den som ler av det «forbudte», mangler forståelse for moral og etikk. Folkevittigheten florerte etter 11. september i fjor. E-post med de mest burleske tekster og tegninger gikk som kjedebrev over hele verden. Og hele verden lo i det skjulte. De fleste forsto vel likevel at denne latteren ikke var uttrykk for at folk ikke tok hendelsene i USA dypt alvorlig og skjønte tragedien. Det vil likevel være en ufarliggjøring av humoren å skjerme den fra offentlig debatt. Humor kan være et sterkt virkemiddel for å vise verdens, og enkeltmenneskers, dårskap. Men humor kan også såre og skade. Dersom satirikere melder seg ut av debatten under henvisning til at «det er jo bare humor», da sløver de selv det fantastiske våpenet de selv har fått i hendene.

Ytringer er ytringer, enten de går under merkelappen politikk, satire eller kunst ý og ytringer må kunne debatteres.

Distansert ironi Den distanserte ironien er på tilbaketog, og det var på tide. Vi har heldigvis fått frem nye humortalenter som utvider registeret og bruker andre virkemidler. Fra vår egen del av landet er vi stolte av Ylvis og Dagfinn Lyngbø, for å nevne noen. Men vi trenger også humoristiske provokatører. Det er mest sannsynlig at den typen humor Otto Jespersen presenterte i sin tirade mot statsministeren, vil være ukontroversiell om et par år. Er det for eksempel noen som lenger husker den store debatten om forderveligheten til tv-programmet «Vil du bli millionær?» for 2ý3 år siden? Uten sammenligning for øvrig.

Den offentlige humoren har forandret seg enormt på noen tiår, ikke minst etter at NRK-monopolet ble opphevet. Tidligere måtte man gjøre det beste ut av det lille man hadde.

Min favoritthumorist Fredrik Stabel, dusteforbundets far, skrev på 60-tallet:

«Jeg vil takke fjernsynet for programposten «Det norske Arbeiderparti gjennom 75 år» ...Gode crazyprogrammer får vi aldri nok av. Så takk for det.»