SÅ SKJEDDE DET som de fleste politiske kommentatorer nesten hadde avskrevet: Høyre maktet ikke å bli enig med KrF og Venstre om grunnlaget for en felles regjering. Det er oppsiktsvekkende, og det reiser en rekke spørsmål. Var det ikke så viktig for Høyre å få KrF og Venstre med på laget likevel?

Nå bør Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg vente en smule med å glede seg over sammenbruddet, for det gir neppe Stoltenbergs regjering lengre levetid. Høyre vil trolig måtte ta over regjeringsansvaret alene. Det er ingen ønskesituasjon, og det kan gi oss en Høyre-regjering som med sine 38 representanter får et hektisk ý men fremfor alt kort ý liv. Det var jo nettopp denne situasjonen Høyre skulle unngå. For nå kan nemlig det skje at Høyre må komme til å lene seg så mye på Fremskrittspartiet at de blir uspiselige også for KrF og Venstre. Da kan i alle fall Kjell Magne Bondevik tenkes å orientere seg mot Arbeiderpartiet, som KrF har så mye til felles med i praktisk politikk.

EN ANNEN VARIANT er naturligvis at KrF nå vil la Høyre steike i sitt eget fett en stund, til partiet og dets toppfigurer er såpass møre at de er modne for nye forhandlinger. Da er det mulig å forestille seg at KrF vil kreve mer enn de gjorde i denne omgangen. For Høyre blir dette tap opp og tap i mente.

Det er litt vanskelig å skjønne at det måtte ende slik. I den grad KrF stilte ultimatum om Bondevik som statsminister, så har det vært vondt å svelge for Høyre. Men langt mer umulig var Høyres krav om både statsminister og finansminister. Forsto ikke Høyres folk at det var å gå for langt?

EN MULIG OG tenkelig forklaring er en åpenbar ubalanse i forhandlingserfaring, der KrFs delegasjon var tung på alle poster, mens Høyre var nesten blank. Det er vist til at Jan Petersens eneste forhandlingssuksess skriver seg fra høsten 1998, da han i budsjettdrøftelsene satte hardt mot hardt og fikk sentrumsregjeringen til å gi etter på viktige punkter. Kanskje trodde han at samme taktikk ville fungere denne gangen? I så fall var det en gedigen bommert. Når Høyres folk i ettertid prøver å legge skylden for nederlaget på prosedyren, så blir det noe patetisk. Nei, det er først og fremst noe smålig over Høyres handlemåte disse septemberdagene.