DAGNY STURE,TJELDSTØ

Vi har selv hatt en kamp mot leger og rettsvesen, og vi støtter Jan Roar Orlin i hans kommentarer i BT.

Det må bli slutt på dette hemmelighetskremmeriet fra leger, for det ødelegger mer enn det gavner. Vi som kommer opp i en slik situasjon kjemper for å bli trodd av leger, enda de innerst inne vet at vi har rett. Det blir en ekstra påkjenning som kommer i tillegg til kampen det er å komme frem til sannheten.

Mange leger gir pasientene diagnosen psykisk lidelse, det er i seg selv en situasjon som gjør at du får en uverdig mottakelse og en nedlatende behandling fra helsevesenet og til tider oversett fordi journalen kommer foran deg med feile opplysninger om din tilstand. Kjenner personlig Else Beate Rossnes og kjenner en bitterhet og et kraftig sinne etter å ha lest artikkelen. Det er mennesker vi har med å gjøre, hvor er legene opp i alt dette? En spesiell ros til leger som gjør sitt beste for å hjelpe når folk har det vanskelig.

Når en lege skylder på sine kolleger på Haukeland og Rikshospitalet at det var deres erklæringer som lå til grunn for den knusende dommen i Høyesterett i 1997 for Else Beate Rossnes.

Når ikke en kan stole på legene, skal det en utrolig stort pågangsmot til å gå videre, og det er ikke mange leger som vil tale pasientenes sak i slike situasjoner.

Vi har selv vært i kamp mot leger og rettsvesen. I 20 år kjempet vi for å få vite sannheten om vår sønn som ble skadet da han var 12 år. 6-8 år i kamp mot rettsvesen. Som vi vant til slutt. Vår historie ble til bok som kom ut i 2001 med tittelen «Taushet er ikke alltid gull».

Alt av sinne og frustrasjon ligger i boken. Har tatt utdrag fra journalen, legeerklæringer, uttalelser fra forskjellige instanser, rettssaken og avisutklipp. Første sakkyndig som var oppnevnt fra forsikringsselskapet undersøkte ikke gutten som da var blitt 26 år. Han gikk ut fra journalen med sine synspunkter til uttale i sin spesialisterklæring. Vi reagerte på erklæringen for det var mye som manglet og spesielt tidspunktet da gutten ble skadet. Vi bemerket det til advokaten vår, og han sendte brev til sakkyndig og bemerket at et tidspunkt manglet. Men vi fikk til svar at ikke noe manglet.

Sendte et brev personlig med utdrag fra journalen i tidsrommet vi etterlyste, men vi fikk ingen svar.

I denne tiden var det mye snakk i media om legen som ble betalt av forsikringsselskapene for ikke å hjelpe til å vinne saken. Vi hadde våre mistanker, men vi ville ikke tro at vi ble lurt.

Rettssaken kom opp i mai 1997 og vi tapte i byretten på grunn av feil informasjon fra sakkyndig. Vi anket saken. Vi fikk ny sakkyndig som ble oppnevnt fra retten. Sakkyndig undersøkte pasienten og kom fram til en konklusjon som sa at gutten fikk skade da han var 12 år.

Siterer fra spesialisterklæringen: «Klart kritikkverdig. Håndteringen av pasientens kliniske symptomer som svært kritikkverdig og inadekvat. Han har fått riktig medisinsk behandling ved Haukeland sykehus med unntak av perioden 2. juni til 11. november 1980.» Og sakkyndig er ikke nådig.

«Det er henimot uforståelig at man sender ham til psykiatrisk behandling uten først å ha ekskludert shuntsvikt som årsak til forverrelsen.»

I 20 år kjempet vi for å få vite sannheten om vår sønn, og det er en kamp jeg ikke unner noen. Vi fikk medhold til slutt.

Mange i vår situasjon må slite med slike saker, men vi trodde leger var til for å hjelpe mennesker og ikke knuse dem som er uheldige og bli påført skader av andres handlinger.

Familiene blir òg med i dragsuget. Stempler ikke alle leger, men vi vet det er en trend blant leger å beskytte hverandre i slike saker.

Penger betyr ikke alt i en slik situasjon, men det å bli trodd og det å få forståelse og hjelp til videre behandling betyr mer.

Situasjoner som dette må unngås. Visst er det menneskelig å feile. I alle situasjoner der ansvar hviler på mennesker, skjer det feil.

Men den skyldige må innrømme feilen og gjøre alt for å bedre situasjonen for den det har gått ut over, ikke benekte, minimalisere og bortforklare.

Den ydmykende behandling vi små i samfunnet må igjennom fra institusjoner hvis oppgave det er å hjelpe syke og nødlidende mennesker. En evig kamp mot rettsvesen for å få motparten til å innrømme sine feil.

Dagny Sture har skrevet et viktig dokument. Må det bli til hjelp for andre mennesker og en vekker for dem som arbeider i det offentlige hjelpeapparat.