Det handlet om Thorbjørn Jagland og hans illebefinnende. Han var blitt innlagt på Rikshospitalet, og i den forbindelse intervjuet TV 2 informasjonssjef Trine Lind ved sykehuset. Plutselig dukket Bård opp som en innpåsliten, gul linselus, og var så høyrøstet og nærgående at damene var nødt til å kommentere opptredenen hans:

«Det er åpenbart noen som ikke har nok finfølelse i situasjonen,» glapp det ut av TV 2s reporter. Etter noen sekunder med kakling ble Bård ført bort av et par uniformerte menn.

Opptrinnet skapte åpenbart en seerstorm, for i NRKs «Redaksjon 21» senere samme kveld, måtte produsenten Charlo Halvorsen for «Åpen Post» pent unnskylde episoden og forklare bakgrunnen for det hele overfor oss seere og Rikshospitalets forurettede informasjonssjef som også deltok i programmet. Produsenten kalte innledningsvis stuntet for «en mediekritikk», men kom aldri tilbake til dette. I stedet snakket han om at innslaget ble til ut fra intensjonen om å finne på noe nytt, og at det nok hadde krysset både en og to og tre og kanskje flere grenser. Informasjonssjefen klagde på sin side over manglende respekt for pasienter, og dessuten for dem som skal informere om pasienters tilstand.

Det er imidlertid mediekritikken som er sakens kjerne. Etter mange ukers blest rundt Jagland i nær sagt alle medier, er det liten tvil om hvordan Bårds kaklende kommentar skal tolkes. Det var ikke uten en viss skadefryd jeg så den sultne TV 2-journalisten bli forstyrret i sitt forsøk på å formidle situasjonens alvor. Samtidig var det nærliggende å spørre seg selv om hvem som egentlig hadde minst respekt for pasienten: journalistene som sto i kø på parkeringsplassen foran sykehuset, informasjonssjefen som velvillig informerte i vei eller den kaklende Bård i bakgrunnen.

Svaret ga seg selv.

Det blir noe uspiselig ved nyheter som på sett og vis er skapt av mediene selv: Mediene bidrar til å fremprovosere en situasjon, kanskje ikke tilsiktet, men når den først har oppstått blir den en «god» nyhet i seg selv. Det blir en dramatisk fortsettelse av føljetongen. Et ekstremt eksempel på en slik form for journalistikk er dekningen av Dianas liv og død. Sett i dette perspektivet er Bårds opptreden en sunn og ikke minst kritisk påminnelse om medienes rolle. Det blir da noe absurd når produsenten av «Åpen Post» må be om unnskyldning for å ha krenket pasientvernet, overfor dem som faktisk bretter ut pasientens tilstand i det offentlige rom.

Av Tine Grüner Larsen, nettredaktør og medieviter