Av Levi Fragell,Det humanistiske verdensforbund (IHEU)

I lederen 21. august slås det fast at jeg støtter Human-Etisk Forbunds generalsekretær Lars Gule i denne sak. Det er riktig. Etter min mening ville tvangsbestemmelser på dette område bety at så godt som samtlige trosretninger i Norge — kristne som ikke-kristne - måtte avvikle sin virksomhet.

For meg er det imidlertid viktig å tilføye at jeg fullt ut respekterer de homofile som ikke deler mitt syn på dette spesifikke punkt. Mange av disse har erfaring for at kraftige og demonstrative utspill er nødvendig for å bli hørt, og de kan ta æren for at samlevende homofile teologer faktisk er blitt ansatt i enkelte menigheter i Den norske kirke. Uten kvinneaktivister ville på samme vis enhver prekestol vært sperret for kvinner. Det har vært, er og vil være grenseoverskridende enkeltpersoner og grupper som åpner nytt land for menneskeligheten. Svært mange av disse har vært tilknyttet verdens humanist-organisasjoner. Dette gjelder også i Norge - fra kvinnesaksforkjemperen Margarete Bonnevie til de homofiles heltinne Karen Christine Friele. Det er personer av denne støpning som har utvist det største mot i samfunnsdebatten.

Siden jeg skriver dette innlegg til Bergens Tidende, er det fristende å nevne at jeg for første gang møtte en homofil person nettopp i Bergen. Det er mer enn 40 år siden og fant sted på et vekkelsesmøte i pinsemenigheten Tabernaklet, hvor jeg var invitert som predikant. Under det såkalte ettermøtet kom det frem til botsbenken en av de ulykkeligste personer jeg noensinne har møtt. «Jeg er homoseksuell,» hvisket mannen, og brøt sammen i hulkende gråt. «Jeg er blitt bedt for så mange ganger, men det hjelper ikke,» hikstet han.

Kjære Karen Christine Friele, gråtende homofile finnes fremdeles ved bedehusenes botsbenker. Du trengs. Human-Etisk Forbund trengs. La oss stå sammen!