STEINAR HANSSON

La ham få drive på i Stortinget, men slipp ham ikke inn i regjeringskontorene. I ytterste fall, lag da heller anstendighetens storkoalisjoner!

Om Fremskrittspartiet en gang skulle vinne rent flertall ved et stortingsvalg, vil Hagen selvfølgelig måtte få danne regjering. Men så lenge han ikke gjør det, og noe slikt kommer heller aldri til å skje, er regjeringsdeltagelse avhengig av at et eller flere andre politiske partier tar Fremskrittspartiet med seg. Hittil har dette virket usannsynlig. Men i løpet av denne våren har vi notert et stemningsskifte. Alle beiler til Fremskrittspartiet. Carl I. Hagen truet i helgen regjeringen med at den er lite verdt om den ikke tar mer hensyn til Frp's ønsker og krav i budsjettrundene. En regjering som ble dannet på Hagens nåde, vil til en viss grad måtte ta slike hensyn. Spørsmålet er hvor langt den vil strekke seg. I fjor høst ga den intet. I år kan det bli mye.

Men hvitvaskingen av Fremskrittspartiet utføres for tiden vel så ivrig av de partiene som ikke er med i regjeringen. På kort tid har Arbeiderpartiet og SV dannet front med Frp i flere overraskende utspill. Senking av barnehagesatsene, omfordeling av tippemidlene og bortfall av den høye betalingen ved kunstig befruktning, er akseptable, til dels meget gode saker. Hver for seg utgjør disse sakene ingen åpenbar triumf for Fremskrittspartiets mørke profil. Tvert imot prøver både Arbeiderpartiet og SV å fremstille sakssamarbeidet som deres seire. Men i sum avtegnes noe annet: Hver gang det inngås et forlik med Fremskrittspartiet, er det dette partiet som får oppmerksomheten og høster gevinsten.

Hvis saken skulle være en typisk Frp-sak, som å kutte tippemidler til forskning for å få mer til idrett, blir Fremskrittspartiet den naturlige vinneren. Men også om saken har en annen og motsatt profil, som gjennombruddet for lavere barnehagesatser, får Fremskrittspartiet mest oppmerksomhet. Dette er en sak SVs Kristin Halvorsen gjerne vil notere som en stor seier. Men det oppsiktsvekkende og derfor mest interessante er at Siv Jensen var med på utspillet.

Legitimeringen av Fremskrittspartiet som det «arbeiderpartiet» det faktisk er når det gjelder velgeroppslutning, skjedde også i helgen. LO-leder Gerd -Liv Valla talte til landsmøte. Kritisk, men ikke uten frieri til samarbeid mot å importere arbeidskraft. Ingenting kan vel glede folk i Fremskrittspartiet mer enn støtte til å stenge grensene. Carl I. Hagen er kommet i en form for vinn-vinn-posisjon. Alt han tar i, blir til gull. Alle de andre aktørene bør tenke gjennom hva de er med på å gjøre når de til stadighet trekker Fremskrittspartiet med seg for å oppnå stortingsflertall. Hvordan kan partier som SV og Arbeiderpartiet etter dette argumentere med styrke og troverdighet mot Bondevik-regjeringen om den skulle legge seg flat for Fremskrittspartiet?

Det mest bemerkelsesverdige Carl I. Hagen har gjort de siste par årene er utrenskningene i eget parti. Han ble kvitt de råeste populistene og halvrasistene. Merkelig nok var en nesten samlet norsk presse i harnisk over denne prosessen. De fleste kastet seg over de tvilsomme metodene og dømte partiet nord og ned for all framtid. Man så ikke at strategien ville skape akkurat den profilen partiet nå har fått.

Men nå har pipa fått en annen lyd. Nå, når partiet er blitt velstelt, er det ingen grenser for hvordan kommentarer og reportasjer smiler til Carl I. Hagen. I øyeblikket er mediene med på den store vårpussen av Fremskrittspartiet. Man lar partiet skinne som halvt sosialdemokratisk, stuerent og anstendig. I VG hevdes det på lederplass at det snart bare er utenlandske aviser som slår partiet i hartkorn med Europas fremgangsrike høyrenasjonalister.

At de øvrige norske partiene, inkludert SV, er i ferd med å etterape Frps syn på innvandrerkulturene, er naturligvis også med på å senke gjerdet mellom Carl I. Hagen og de andre partilederne. Men det er likevel rundt dette og lignende spørsmål det avgjørende skillet fortsatt finnes. Fremskrittspartiet er et parti uten toleranse for det som er annerledes, fremmed eller svakt. Derfor må det være tillatt å protestere mot all denne pusingen med Carl I. Hagen. Han og hans kvinner og menn bør ikke løftes inn i regjeringskontorene — på noe tidspunkt, selv ikke om Høyre og Frp en dag skulle få rent stortingsflertall.

Det menneskesynet som ligger til grunn for Fremskrittspartiets framgang og vekst hører ikke hjemme som plattform for en stats utøvende makt. Det er en dyp protest mot alt det nye og vanskelige som finnes rundt oss i dag. Et skrik uten løsninger. Slike protesterende holdninger trenger å være representert i Stortinget, som opposisjon og kritikk. Folk liker Hagen fordi «han er den eneste som sier fra». La ham fortsette med det - som en uovertruffen opposisjonspolitiker i dagens Storting.

Han er «folkets røst». Men slipp ham ikke til makten!