Strålende blid og opplagt stabber den lille hjerteknuseren på 17 måneder rundt i stuen hjemme på Skogsvågskiftet på Sotra. Han pludrer og prater og sjarmerer gjestene fra Bergens Tidende i senk.

Mamma Belinda Thorgersen (23) og pappa Kent Solvang (21) følger godgutten med takknemlig blikk. De opplevde alle foreldres mareritt, da deres førstefødte svevde mellom liv og død etter den dramatiske fallulykken i oktober.

Ble slått bevisstløs

Pappa hjalp et vennepar som bygde hus på Ågotnes. Mamma og Daniel hadde vært på babysvømming, og stakk innom med mat til dugnadsgjengen. Den aktive lille ettåringen skulle selvfølgelig se hva pappa holdt på med i andre etasje. Mamma stiller seg i trappeåpningen for å passe på. Men de glemmer at det er flere farer som truer. I et kort, ubevoktet øyeblikk går Daniel ut på en del av gulvet der det ikke er lagt plater, bare isolasjon. Før Kent rekker å reagere, ser han sønnen ramle ned en hel etasje.

— Det skumleste var at det ikke kom en lyd. Verken da han falt eller da han landet. Ikke så mye som et skrik. Han var slått bevisstløs og lå helt stille på betonggulvet, sier Belinda og grøsser.

Så skjedde alt i rasende fart. Ambulanse ble tilkalt. Daniel og Belinda ble fraktet til Haukeland i helikopter. Kent ble kjørt etter i vanlig ambulanse. På sykehuset ble det konstatert at Daniel hadde indre blødninger. Han ble lagt rett i respirator.

— Legene var veldig forbeholdne. De sa at dette kunne gå begge veier, men at det ofte gikk bra når ungene var såpass små som Daniel, forteller Kent og Belinda.

Ikke et blåmerke

Og som ved et mirakel kom gullgutten fra det uten varige mén. Etter tre dager på intensiven ble han overført til barneklinikken. Etter en uke kunne han dra hjem. Den lille kroppen hadde så å si leget seg selv. Operasjoner var ikke nødvendig. Bruddet i kraniet kom til gro av seg selv. Ikke så mye som et blåmerke var å se.

— Legene sier det er fordi han var så ung, og fortsatt myk i kroppen. Blant annet var benstrukturen i hodet fortsatt tøyelig. Den gode kjeledressen har sikkert også dempet fallet, sier Belinda.

- Har vært heldige

De rakk ikke å tenke så mye da ulykken skjedde. De kraftigste reaksjonene kom etterpå, da det ble klart at alt hadde gått bra.

— Vi gikk omtrent og støttet ham. Skulle helst ha hatt ham i sele, medgir Kent og Belinda, som fortsatt synes det er vanskelig å la være å overbeskytte gutten.

— Vi har sett hvor lett det kan gå galt. Vi kommer selvfølgelig aldri til å ta ham med på en byggeplass igjen, men uhell kan skje når man minst venter det. Like etter ulykken hørte vi om en liten gutt som døde etter å ha falt ned fra en kjøkkenstol. Klart vi har vært heldige, sier Kent og Belinda alvorlig.

Takker gode hjelpere

De vil gjerne takke ambulansepersonalet, som fraktet dem så raskt til sykehuset, og de ansatte på insentivavdelingen. De tok seg veldig godt av hele familien.

For det var ikke bare foreldrene som gjennomgikk noen nervepirrende dager. Daniel er første barnebarn på begge sider, og første oldebarn i familien. Han var alles kjæledegge - og er om mulig blitt enda mer omsvermet enn før.

Selv husker ikke den lille solstrålen noe som helst av det forferdelige som skjedde. Ubekymret tusler han rundt. Ser han noe det kan klatres på, vil han opp med en gang. Mamma og pappa er alltid på tå hev. De våger ikke lite på at de vil ha like mye flaks en gang til.

— Men det er faktisk ikke så lenge siden moren min ramlet gjennom garasjetaket. Også hun landet på betong, og slapp fra det uten varige skader. Vi har fleipet med at det kanskje er noe som ligger til familien, forteller Kent med et smil.

HAR LÆRT: Kent og Belinda er overlykkelige over at vesle Daniel er like frisk og rask igjen, men har lært hvor lett ulykker kan skje.
Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen