Hjelpen kom til forskjellige tider hver dag, og hver dag var det en ny person. Da jeg spurte hvor mange de var, svarte de elleve — jeg er sikker på at jeg hadde dem alle. Jeg var 90 år i februar, og er nå blind. På det tidspunkt kunne jeg så vidt skimte dem. De vasket aldri hendene før de stelte frokost, og oppvasken hadde de intet med.

Så skulle jeg inn i systemet med hjemmehjelp, og fikk to timer hver 14. dag, men med stadig nye mennesker. Så fant de på å sende to hjemmehjelper i en time hver 14. dag. Én skulle vaske og én støvsuge, så det til sammen skulle utgjøre to timer. Stadig nye kom, og nå kunne jeg ikke engang se ansiktene deres. Hver gang skulle de ha beskjed om hva som skulle gjøres og hvor vaskemidler etc. befant seg. Dette slet forferdelig på meg. Jeg måtte signere to papirer hver gang - enda jeg ikke kunne se hva det var. Det var naturligvis flere hjelpere jeg fant svært bra, men ellers fikk jeg jo bare ta imot. Så ble jeg dusjet hver annen uke. Jeg ble sågar 90 år gammel brukt til demonstrasjonsobjekt.

Hvorfor går det ikke an å få beholde den samme personen som man er fornøyd med? Jeg klarer ikke dette lenger. Nå er jeg så lei og utslitt, men hadde jeg bare kunnet se, ville jeg klart meg langt på vei alene. Nå er jeg imidlertid psykisk nedfor.

SENTRUMSBEBOER