Flytting av de gamle og nedlegging av Solheim Aldershjem i Heien er ikke akkurat den saken som har fått de største overskriftene. Pårørende og betjening har i en årrekke kjempet for fortsatt drift — ikke minst fordi behovet for aldershjem er økende, (serviceboliger/omsorgsboliger har vist seg lite tilfredsstillende) og fordi størrelsen og beliggenheten er ideell.

Da påtrykk om ny barneskole i Sandviken kom i fokus, og etter at Bergenhus bydelsstyre ikke fikk medhold i å ta dagsenteret i Heien fra de psykisk utviklingshemmede og i bruk til skole, «falt øynene» på Solheim Aldershjem like ved. Her bodde det bare 16 gamle som verken kunne forsvare seg eller protestere.

Det ble klart at de gamle skulle ofres for et kortsiktig skoletilbud til elever fra 1.-4. klasse i bydelen.

Bydelsstyret har kjørt saken frem som en hastesak, for, som det ble sagt, skolesituasjonen i Sandviken er prekær ... Så kan man lese i BT den 24. mars -02 at elevgrunnlaget ikke blir stort nok til en gang å fylle opp 1 - én - 1. klasse fra høsten 2003.

Som pårørende har vi prøvd å påpeke for de ansvarlige det negative i å sanere ennå et bosted med betjening for våre gamle, men det har vært som å «skvette vann på gåsen».

Vi opplever at det sitter noen og flytter brikker både her og der mens de lager ugreie for noen og enhver. Hvilket menneskesyn har disse politikerne og byråkratene som med et pennestrøk bare bestemmer å ta hjemmet fra de aller svakeste, mens de gjør vedtak om at hjemmet skal brukes til annet formål?

Det vitner både om inkompetanse og maktmisbruk ...

Beboerne fikk det siste flyttevarsel på 1 ½ mnd., de måtte ut av sitt hjem uken før påske .

I Heien hadde de mulighet til å komme ut i hagen ved egen hjelp, - der var enerom med utsikt over Byfjorden for de fleste. I dag er de plassert i 5. etasje v/Ladegården sykehjem - riktignok i enerom, men på «baksiden» - fratatt muligheten til å komme ut i frisk luft uten ved hjelp av betjening og heis - og betjeningen har det travelt - det kjenner vi til. Dessuten er det stor forskjell på et aldershjem for 16 beboere og et sykehjem med 135. Ikke å undres over uttalelser som: «Jeg føler det som om jeg er kommet i et fengsel» og «Er det et sykehus, dette her?».

Vi som pårørende opplever at de som gjør vedtakene ikke evner å ta innover seg hva dette resulterer i for gamle mennesker. Vi opplever også at selv fagpersonene som skulle være de gamles «advokater», også kommer til kort.

Solheim Aldershjem var også et sted for korttidsopphold for en del dårlige hjemmeboende. Hvilke tilbud har de nå tenkt på for disse? Kan de risikere å bli plassert utenfor sitt nærområde?

Miseren med flytting og nedlegging av nok et aldershjem er imidlertid skjedd, og vi har fått høre fra de ansvarlige at de har gjort så godt de kunne, men det rekker bare ikke.

Den dagen en blir avhengig av offentlige hjelpetiltak, og man er vel alle potensielle brukere av omsorgstjenesten, da er en ikke i en valgsituasjon, da blir en tvangsplassert - tvangsflyttet, alt ettersom det passer inn i det offentlige systemet.

Tiden er for lengst kommet for innbyggerne både i Bergenhus og øvrige bydeler til å sette en stopper for det makt- og markeringsbehov der er hos politikerne vi har valgt til å ivareta våre interesser.

Det er berettiget å stille spørsmålet om ikke et skifte er absolutt nødvendig.

Av tidligere medlemmer av Støttegruppen ved Solheim Aldershjem