Det er sagt at han kom til makten stort sett med demokratiske midler. Dette er imidlertid en tvilsom påstand; Weimarrepublikken gikk ikke til grunne fordi et flertall ville avskaffe den, men fordi ikke mange nok ville forsvare den.

På ett punkt kunne Hagtvet vært mer presis: det gjelder forholdet mellom «nødforordningen» av 28. februar (presidentstyre) og fullmaktsloven som den nye riksdagen vedtok i mars. Fullmaktsloven legger han feilaktig til 28. februar.

Hitler blei rikskansler 30. januar 1933, utnevnt av den da 86 år gamle president Hindenburg. De som sto bak regjeringsdannelsen ville «bruke» Hitler og nazistpartiet. De blei utmanøvrert. Den 27. februar brant riksdagsbygningen, og kommunistene fikk skylda. 28. februar 1933, dagen etter brannen, utstedte rikspresidenten en «nødforordning» etter forfatningens § 48 («Notverordnung zu Schutz von Volk und Staat» som setter statsborgerlige retter ut av kraft: politiet får lov å arrestere på mistanke og holde folk fengslet på ubestemt tid. Dette blei ikke opphevet igjen før i 1945.

Ved «frie» valg 5. mars 1933 fikk Hitler 43,9 prosent av stemmene, og da Riksdagen møtte 23. mars for å vedta en fullmaktslov som gir Hitler all makt, manglet de kommunistiske representantene helt. («Gi meg fire år, så kan dere dømme og vurdere», Hitler framfor rikdagen i mars). Fullmaktsloven blei vedtatt mot sosialdemokratenes stemmer, de andre partiene, f.eks. det katolske sentrumsparti, stemte for loven. Slik blei demokratiet uthult, manipulert og avskaffet.

Så begynte en utvikling som bl.a. førte til døden for 6 millioner tyskere, 6 millioner jøder, 27 millioner russere, 10.000 nordmenn og okkupasjonen av vårt land — kort sagt alle den 2. verdenskrigs redsler.

Eigel Gundersen