"Spis dette eplet," sa slangen.

Eva kunne Guds instrukser utenat, og avslo.

"Spis dette eplet," insisterte slangen, "for du må gjøre deg vakker for mannen din."

"Det trengs ikke," svarte Eva, "for han har ingen annen kvinne enn meg."

Slangen flirte: "Jovisst har han det."

Og da Eva ikke ville tro den, tok slangen henne med opp på en bakketopp, hvor det var en dam.

"Hun er nede i det hullet, det er der Adam holder henne skjult."

Eva bøyde seg ned, og speilt i vannet fikk hun se en vakker kvinne. Og straks, uten å nøle, spiste hun eplet som slangen rakte henne.

Etter syndfloden

Da det holdt opp å regne etter førti dagers syndflod, steg Noa ut av arken. Han var full av håp, men det han fikk se utenfor var ikke annet enn ødeleggelse og død.

Noa beklaget seg:

"Allmektige Gud, hvis du kjente fremtiden, hvorfor skapte du da menneskene? Bare for å få fornøyelsen av å straffe dem?"

En trefoldig duft steg opp til himmelen: røkelse, duften av Noas tårer, og duften av gjerningene hans. Da svarte Gud: "En rettskaffen manns bønner blir alltid hørt.

Jeg skal si deg hvorfor jeg har gjort dette: For at du skal forstå din gjerning. Du og dine etterkommere vil alltid være i ferd med å gjenoppbygge en verden som kom fra intet, og på den måten deler vi arbeidet og følgene. Nå har vi et felles ansvar."

En annen historie om speilbilder

Kain og Abel stanset ved bredden av en stor sjø. Noe lignende hadde de aldri sett.

"Det er noen der," sa Abel og så på vannet, uten å vite at det var sitt eget speilbilde han så. Kain så det samme, og hevet stokken sin truende. Speilbildet gjorde det samme. Kain ventet på at slaget skulle falle, og det samme gjorde speilbildet.

Abel sto og så på vannflaten. Han smilte, og speilbildet smilte tilbake. Han lo, og så at den andre gjorde det samme.

Da de gikk derfra, tenkte Kain: "For noen aggressive vesener som holder til på det stedet."

Og Abel tenkte med seg selv: "Jeg vil tilbake dit, for der møtte jeg en som så blid og hyggelig ut."

På veien til Damaskus

En pilegrim gikk på veien til Damaskus, da en mann kom forbi til hest og nesten red ham over ende. Den forskrekkede pilegrimen la merke til at rytterens hender var blodige, og øynene lyste av ondskap.

Litt etter kom en annen rytter i full galopp, og pilegrimen gjenkjente den romerske borgeren Paulus fra Tarsos, apostel for en religiøs bevegelse som kaltes kristendom.

— Har du sett er rytter ri forbi her? spurte Paulus fra Tarsos.

— Ja, svarte pilegrimen. - Hvem var han?

— En forbryter. Jeg må ha tak i ham.

— Hvorfor det? For å utlevere ham til lov og rett?

— Nei, svarte Paulus. - For å vise ham veien.

Paulo Coelho.